Internasjonale toppartistar som legendariske Johnny Winter, The Blues Brothers Band og Peter Green Splinter Group gjorde sitt til at festivalen blei den beste nokon sinne. Les litt av omtalen i magasinet BluesNews:
Fantastiske Skånevik
Alt klaffa under årets festival i Skånevik, der til og med sola kom som bestilt. Et strålende sommervær og ei innholdsrik artistliste gjorde årets festival til tidenes beste i den lille bygda på Vestlandet. På plass var gitarlegendene Johnny Winter, Peter Green, Steve Cropper og Junior Watson – som alle så ut til å ha nytt godt av vestlandsk sjøluft og leverte gitarblues til et fornøyd publikum i det store festivalteltet. Johnny Winter, som på et tidspunkt var strøket av plakaten, gjorde helomvending og kansellerte en konsertturne i Tyskland for å få noen ekstra dager i Skånevik.
Blues Brothers Band ( US )
Den 5. juli står The Original Blues Brothers Band med Steve Cropper, Donald «Duck» Dunn & Co på scena på Skånevik Bluesfestival. Det er ikkje ofte dette verdskjende bluesbandet gjester Noreg og alle bluesfan har verkeleg noko å sjå fram til. I 1996 kåra det engelske Mojo Magazine Steve Cropper til verdas nest beste gitarist – berre slått av Jimi Hendrix. Dette seier mykje om kva vi har har å sjå fram til. Bandet stiller med full besetning på Skånevik Bluesfestival.
I fjor haldt bandet ein konsert i Norge i Oslo konserthus. Her er litt av den strålande omtalen:
Blues Brothers-party på Konserthuset
Blues Brothers Band innfridde foran et fullsatt Oslo Konserthus den 18. februar – den eneste Norges-opptredenen på denne turnérunden. Det var riktig så trivelig å være tilstede å oppleve en kveld med musikkhistorie presentert av bluesbrødre som fortsatt utstråler glede og entusiasme i framføringen av sine klassikere. I spissen for festen sto gitarlegenden, komponisten og produsenten Steve Cropper, en meget opplagt Eddie «Knock on Wood» Floyd og sprellemannen, sangeren og munnspilleren Rob «Honeydripper» Paparozzi. Bandet ble klappet inn igjen to ganger før publikum ville forlate «festen».
Les om dei sentrale medlemmene av bandet:
Steve «The Colonel» Cropper
Whenever one hears Sam or Dave or Jake Blues shout «Play it, Steve» in the towering 60’s hit «Soul Man», it can only mean Steve Cropper, producer and author of more than 400 songs. One of the legends of rock’n’soul, Cropper has collaborated with Otis Redding, Wilson Pickett, Booker T. Jones, and Eddie Floyd among others. In January 1992, Cropper and the MGs were inducted into the Rock and Roll Hall of Fame.
Donald «Duck» Dunn
Whenever «Duck» Dunn steps on stage, he brings a slice of pop music history. As a member of Booker T. and the MGs with Steve Cropper, he was a major architect of Stax records’ sound. Dunn describes himself as the eyes and ears for the band. «I pick the songs according to the mood of the crowd, because I love to play for the people.»
Matt «Guitar» Murphy
The first musician hired by John Belushi to play in the Blues Brothers band, Matt Murphy is one of the great blues guitar players (Even though, just between you and me, he’s not the best actor Hollywood has ever seen!). Born in Mississippi, raised in Memphis and musically bred in post-war Chicago, he has played behind stellar talent, including Howlin’ Wolf, Willie Dexton, Etta James, Sonny Boy Williamson, Chuck Berry, and many others.
«Blue» Lou Marini
Founding Blues Brothers member Lou Marini started out playing clarinet in his native Ohio. «I was a jazzer until I went to school in Texas», Marini recalls. «Then I tasted the R&B scene in Dallas and I fell in love with the way the R&B crowd love to bop.» In New York, Marini became a sought after session player, recording with such diverse artists as Dr. John, The Band, Eric Clapton, Woody Herman et al.
Alan «Mr. Fabulous» Rubin
Like Lou Marini, Alan Rubin was hand picked to be a Blues Brothers horn by John Belushi. Classically trained, but self-schooled in the music of Clifford Brown and Miles Davis, Rubin in the 1970’s stalked out a lucrative career as a session player, (Blood, Sweat & Tears, Frank Sinatra, Duke Ellington and Paul Simon, among others) and joined the Saturday Night Live band.
Junior Watson ( US )
Med nesten 30 års erfaring, har Junior Watson nådd kultstatus. Han har gjort det samme som andre store artister har gjort, smelte sammen en rekke stilarter for så å skape sin egen. Inspirert av diverse artister som Hollywood Fats, Tiny Grimes, Oscar Moore, Bill Jennings, Rene Hall, Robert Jr. Lockwood, Jimmy Rogers, Eddie Taylor,Guitar Slim, Earls Hooker og mange andre, har Junior Watson virkelig skapt et av de mest unike og orginale gitarsound på lang, lang tid. Junior Watson har vært med å spille inn over 40 CD-utgivelser inkludert tre av Kim Wilsons utgivelser – bl.a. Tigerman som er regnet som et av de beste munnspill album fra –90 årene. Foruten sin mesterlige blues og swing, legger han ofte til sin egen tegneserielignende twist til alt han gjør. Du vet aldri hva Junior Watson kan finne på under en konsert, og spør du ham så vet han det ikke selv heller.
Hans merittliste er like lang som den er imponerende. Han var en av grunnleggerne av The Mighty Flyers – et band han jobbet med i 11 år.
Han gikk da over til å jobbe med Canned Heat – et forhold som varte 10 år. Deretter turnerte han en periode med Los Angeles baserte munnspiller og vokalist Lynnwood Slim samtidig som han har bidratt på studioinnspillinger til et utall kjente bluesartister.
Et utdrag av hans lange liste over kjente musikere han har backet opp gjennom årene er som følger: Big Mama Thornton, George ”Harmonica” Smith, Jimmy Rogers, Shakey jake, Luther Tucker, Charlie Musselwhite, Kim Wilson, William Clarke.
Gjennom disse årene har Junior Watson bestandig vært en såkalt sideman eller featured artist, og det er første de siste 2-3 årene han har satset på egen karriere og eget band, Junior Watson Band. Det er altså først nå man kan få oppleve Junior Watson som frontfigur og høre hvor fremragende han er når han får spille på hele sitt repertoar på sine egne premisser, (lytt til albumet ”Long Overdue”). Dette elementet i seg selv er ekstremt spennende, og når Junior Watson forløser sitt potensiale, vil han bevise for hele blues-verden at hans kultstatus er berettiget.
Du klarer ikke å sitte rolig under en konsert med Junior Watson og du klarer heller ikke å gå hjem å legge deg umiddelbart etter en konsert med Junior Watson.
Bjørn Berge ( N )
Etter Bjørn Berges eventyrlig suksess i store deler av Europa de siste 3 årene, er nå det syvende soloalbumet, ”We’re gonna groove” klart til utgivelse. Denne gangen er mesteparten av låtmaterialet skrevet av Berge selv. Bjørn Berge har stått for låtene mens Tim Scott McConnell har skrevet tekstene, med unntak av tittellåten som er skrevet av King/Bethea. På denne skiva spiller Bjørn alle instrumenter selv, unntatt trommer som blir traktert av Tore Jamne (Vamp, etc). Som på alle Bjørn sine tidligere utgivelser, så inneholder også denne skiva en blanding av akustiske og elektriske låter, enten solo eller med komp.
Live så er Bjørn kun bevæpnet med sine gitarer, og i tillegg til sitt eget materiale plukker han også litt av det beste fra forskjellige musikkstiler som han smelter sammen til et unikt lydbilde med høy energi og intensitet. Han har en musikalsk utforskertrang, rastløshet og appetitt som aldri tillater han å stivne fast i én form. Han spiller som om han har 50 sett med armer og 20 sett med ben. Publikum blir etterlatt i desperasjon etter mer, men Bjørn må reise videre til neste sted for en ny konsert og nye utfordringer.
Fakta:
* En av Europas mest ettertraktede liveartister.
* 7 utgitte album. Siste utgivelse «WE’RE GONNA GROOVE»
* Opptrer kun alene, han ER sitt eget band
Sheila Wilcoxson ( US )
Sheila startet sin musikalske karriere i gospelkor som 10-åring i Detroit, men flyttet i 1978 til Portland, Oregon og dannet et 12 manns Rhythm & Blues band kalt Sheila & The Boogie Men. Bandet ble omtalt som det beste i nordvesten og dannet grunnlaget for hennes karriere som soloartist.
Som nevnt er hennes stemmeprakt en fryd for øret. Med et repertoar som i det ene øyeblikk kjæler med publikum i fløyelsinnpakning, til det harde, røffe preg i jordnært og teatralsk fremføring med gitaren som hjelpemiddel.
Hennes stemme sammenlignes ofte med storheter som Mahalia Jackson, Aretha Franklin og Billie Holiday. På den nylig avholdte blues/roots-festivalen på Hellerudsletta fikk den mørkhudede skjønnheten terningkast 6 fra Dagbladet, som i seg selv sier noe om Sheila’s kvalifikasjoner.
Hør henne på vorspielet på torsdagen og i teltet på fredagen!
På Lillehammer Bluesfestival 2001 fikk hun en velfortjent og strålende omtale:
LILLEHAMMER: Hun er kanskje den av festivalartistene som har med seg minst av remedier på scenen – eller rettere sagt foran scenen der hun oppholder seg for å være nærmere publikum. Hun stiller kun med sin egen stemme, kropp, musikkglede og utstråling – pluss en akustisk gitarist. Dette var nok til å ta fullstendig kontroll over publikum. Konserten endte med stående trampeklapp fra et publikum som var overraskende stort så tidlig på kvelden.
Konserten startet med at stemmen steg fram fra bakerst i salen. Det var som om salige Ma Reynolds og Bessie Smith pluss gamle Etta James hadde slått seg sammen til én person. Men ut av mørket kom Sheila Wilcoxson fra Portland Oregon. Helt uten mikrofon og helt uakkompagnert fylte hun det romslige lokalet mens hun gikk fram mot scena. Der ventet godslig-runde Steve William Cameron, som skulle vise seg å være en hel flokk med gitarspillende ulver i én fårepels.
Allerede på første låt foran publikum, Let the good times roll, ble det allsang i salen Og det ved 19-tida en fredagskveld.
Wilcoxson kan kunsten å lokke og sjarmere, samtidig som hun har historier å fortelle, historier med en noe mer feministisk «edge» enn hva som er vanlig i mannebluesen. Med en velutviklet humor og ikke minst en usedvanlig stemmeprakt blir den voksne damen en bluesartist helt utenom det vanlige.
Det er ganske utrolig at Lillehammer-konserten faktisk var Wilcoxsons første utenfor USA og Canada.
– Let’s get down to business, forkynte damen da hun dro av seg kjortelen og tråkket ut av skjørtet hun startet i, bare for å fortsett i et mer kroppsnært antrekk som framhevet en fyldig fasong som hun bar med suveren stil.
Deretter gikk hun rett på Robert Johnsons Love in Vain – som IKKE er en Stones-låt. Forgjeves kjærlighet var vel noe de fleste hadde opplevd, mente hun.
– Men husk dét, kvinner, at dersom dere ikke liker fisken dere har fanget, kan dere alltids putte den tilbake i dammen der dere fant denÉ
Wilcoxson er av dem som kan ta enhver gammel klassiker og gjøre den til sin egen. Her var både Wang Dang Doodle, Who do you love, Mercedes Benz i oppdatert utgave, Little Red Rooster og andre kjente ting. Men alt ble nytt.
Gitaristen er såvidt nevnt. Av utseende kunne han vært hvilken som helst hamburgerbar-eier fra midt-vesten. Men han kunne kunsten å spille som et helt orkester på sin enkle, oppmikkede kassegitar. Selv uten designerbriller, stylet hakeskjegg og tatoveringer.
Da publikum motvillig måtte gi slipp på bluesdamen på Blå scene, bar det over til hovedscenen og Joe Turner and his Memphis Blues Caravan. Det er synd å si det, men etter varmen fra den mindre scenen ble Turner & co på den store scenen et fjernt bekjentskap. Det var ikke fordi de ikke var dyktige. Det var feit Memphis-blues med tendenser til funk og soul. Med blåsere, ekte Hammond og det hele. Men stemningsmessig måtte de sju mer hardtslående kara gi tapt for kvinnen de etterfulgte. Slik er det bare.
Peter Green Splinter Group (GB)
Peter Green (f. Peter Alan Greenbaum 29. oktober 1946) er en av rockens mest legendariske gitarister, kjent for sin innsats i Bluesbreakers og Fleetwood Mac.
Green havnet først i søkelyset da Eric Clapton sluttet i John Mayalls Bluesbreakers i 1966. Mayall stilte snart med en ny solist på scenen: Peter Green; en ukjent musiker som ikke bare kopierte Clapton perfekt, men som snart viste seg å ha sin egen, høyst personlige stil.
Bare ett år seinere slo Green seg sammen med seg bluesbreaker John McVie på bass, veteranen Mick Fleetwood på trommer og en ung villmann ved navn Jeremy Spencer. Sammen startet de gruppa Fleetwood Mac.
Gruppa steg sakte mot toppen, og i 1969 solgte de mer enn The Beatles med tidenes gitarinstrumental-hit, den sakteflytende, rytmisk suggererende «Albatross». Sommeren etter sa Green overraskende takk for seg.
Frå 1970 deltok han bare sporadisk på ein del plateinnspillinger. Store personlige problemer satte en stopper for ham i mange år. I 1996 dannet han Splinter Group som blei ein stor suksess.
Albatross – Black Magic Woman – Man of the World – Oh Well er kjente klassikere med Fleetwood Mac og Peter Green.
Johnny Winter (US)
Legenden Johnny Winter kjem til Skånevik Bluesfestival! Mange ser på Winter som ein av verdas fremste bues-/rockartistar. Den første LP-en «Johnny Winter» i 1968 fikk stålande kritikk og sidan den tid har han gitt ut ei mengd med plater. Han har spelt samen med mange andre legender m. a. Muddy Waters og B.B. King. Du bør vera til stades i bluesteltet når han kjem på scenen i Skånevik fredag 4. juli.
Her kan du lesa frå den offisielle biografien om Johnny Winter:
Official Biography
The Texas guitar tradition runs deep. It’s a gutsy school of blues playing, marked by thick tones, aggressive attack and tons of technique, all delivered in a flamboyant, swaggering style that is endemic to the Lone Star State. From T-Bone Walker and Clarence Gatemouth Brown on through Albert Collins and Freddie King, Billy Gibbons and the late Stevie Ray Vaughn, the tradition of the Texas guitar slinger has lived on. One name that ranks high up that exclusive list is Johnny Winter, an international ambassador for rocking Texas blues for the last thirty years.
Born in Beaumont, Texas on February 23, 1944 John Dawson Winter III grew up surrounded by blues, country and Cajun music. His brother, Edgar, was born three years later and the two showed an inclination toward music at an early age. As Johnny told Down Beat Magazine, «We sang regularly, because Daddy loved to sing harmony. He sang in a barbershop quartet and in a church choir, so Edgar and I started singing as soon as we were born, almost.» Johnny began playing clarinet at age five and switched to ukulele a few years later.
Johnny and Edgar began performing as a duet in an Everly Brothers vein, winning talent contests and appearing on local television shows. When Johnny was 11 the Winter Brothers traveled to New York to audition for Ted Mack’s «Original Amateur Hour.» Soon after, their first exposure to rock’n’roll came through the music of Little Richard, Fats Domino, Carl Perkins and early Elvis Presley. They began soaking up the sound of rhythm & blues from DJ Clarence Garlow’s Bon Ton Roulette Show on KJET radio in Beaumont.
At age 14, Johnny organized his first band, Johnny and the Jammers, with brother Edgar on piano. A year later, they cut two songs at Bill Hall’s Gulf Coast Recording Studios in Beaumont. The singles «School Day Blues» and «You Know I Love You» came out a month later on Houston-based Dart Records, gaining the Winter brothers some local notoriety. Around this time, Johnny began sitting in with DJ Clarence Garlow who performed around town and had a regional hit with Bon Ton Roulette. Johnny also frequented the Beaumont’s all black Raven Club, where the aspiring blues guitarist got to see such heroes as Muddy Waters, B.B. King and Bobby Bland for the first time.
In the early 60’s, Johnny cut singles for regional labels like KRCO, Frolic, Diamond, Goldband, Jim, and Todd. In 1963, he moved to Chicago to check out the burgeoning blues scene. Upon returning to Beaumont, Johnny cut Eternally a pop – flavored number with horn arrangements by Edgar, which Atlantic Records licensed. That tune became a big hit around the Texas-Louisiana area and suddenly Johnny was opening up area coliseum shows for the Everly Brothers and Jerry Lee Lewis. His regular band around this time was alternately known as the Crystaliers. After two-and-a-half years of barnstorming the Deep South, they settled in Houston where they spent 1967 as the house band at the Act III Club.
In 1968, Johnny began playing in a trio with bassist Tommy Shannon and drummer Uncle John Turner. Their gigs at places like Austin’s Vulcan Gas Company and Houston’s Love Street Light Circus attracted the attention of a Rolling Stone writer who had been working on a piece about the Texas hippie scene. The author devoted three paragraphs to Johnny, whom he referred to as «the hottest item outside of Janis Joplin.»
The article also created a flood of sudden interest in the album THE PROGRESSIVE BLUES EXPERIMENT, a collection of straight blues tunes that Johnny’s trio had initially recorded at the Vulcan Gas Company and which was quickly picked up for national release by Imperial.
Johnny had been investigating the blues scene in England just as the Rolling Stone issue came out. Upon returning to Texas, he became the focus of a furious bidding war between major labels, eventually signing to Columbia with a much ballyhooed recording contract. His excellent debut LP, «Johnny Winter», was released late in 1968.
A series of classic hard rock’n’roll blues albums for Columbia followed: «Second Winter» (l969), «Still Alive and Well» (1973), and «Saints and Sinners» (1974). Later in ’74 Johnny joined the CBS affiliate label Blue Sky, commencing with the rootsy «John Dawson Winter III» and «Captured Live» (1976).
In 1977, Johnny fulfilled a dream by producing Muddy Waters’s comeback album, «Hard Again», which won a Grammy Award for Blue Sky.
They made a formidable team, following up that success with the 1978’s Grammy winner, «I’m Ready», the 1979 Grammy winner «Muddy Mississippi Waters Live» and 1980’s «King Bee». As Johnny recalls of that period, «Working with Muddy made me feel people were finally realizing that I’m not faking, and can really play blues. I felt like those albums helped me establish myself.» In 1977, Johnny also used Muddy’s hand for one of his most acclaimed albums, the aptly named «Nothin’ But The Blues».
Johnny’s final projects for Blue Sky were 1978’s «White Hot & Blue» and 1980’s «Raisin’ Cain». Following a four year hiatus from recording, he returned with a blues-fueled vengeance with his fine Alligator Records debut, the Grammy Nominated «Guitar Slinger». Two equally strong, rootsy projects for the label followed: l985’s «Serious Business», also nominated for a Grammy Award, and 1986’s «Third Degree» which was listed in a book by Rock ‘n’ Roll Hall of Fame Archivist Robert Santelli as one of the ‘101 Essential Blues Albums’. Johnny also produced and played on an album by blues harmonica great Sonny Terry called «I Think I Got The Blues,» which was also…
His venture for the MCA-distributed Voyager label, «The Winter of ’88» was an attempt at crossing over with a more contemporary flavored product.
Johnny Winter was definitely back on track as a no-frills hard rocking bluesman with his Grammy Nominated Charisma/Point Blank debut «Let Me In». Co-produced by Dick Shurman, the respected bluesologist who previously had a hand in Winter’s three fine Alligator albums, «Let Me In» highlights the Texas guitar slinger at what be does best – burning shuffles, screaming slow blues, rocking raw abandon and vocals charged with passion. The opening track, «Illustrated Man,» was written especially with Johnny in mind by Nashville tunesmith, Fred James and his wife Mary Ann Brandon. Basically a catalog of all the many tattoos emblazoned on Winter’s skin, the song also featured Johnny’s scorching signature licks on his headless Lazer guitar (designed by Austin Luthier, Mark Erlewine). The follow-up was 1992’s «Hey Where’s Your Brother?» (Named after perhaps the most frequently asked question Johnny has heard). It too displayed Johnny Winter at the top of his form, melding the best of the blues and rock ‘n’ roll with unsurpassed power and passion, helping to insure his place as one of the most dependable and enduring blues/rock stars of all time. Like «Let Me In», it was produced by Johnny and Dick Shurman and recorded in Chicago.
After a hiatus from recording except for a thrilling «Highway 61 Revisited» which highlighted Bob Dylan’s 1992 30th anniversary tribute (released on Columbia CD & Video), Johnny and his band of longtime drummer Torn Compton and bassist Mark Epstein took the stage at his home base, New York City’s Bottom Line, in April 1997, and recorded the hard-hitting representative «Johnny Winter Live In New York City» ’97 for Pointblank, again with Shurman producing. Continuing the focus of his two Pointblank studio albums, Johnny has chosen the firm timeless ground of the blues.
Johnny has spent the last four years touring the United States and abroad, even in the face of recent personal tragedies, such as the loss of his father in January 2001 and his own hip injury and resulting surgery, Winter still forged on in the building of his legendary acclaim.
2001 also marked the year of his first official video/DVD release encapsulating over 30 years of live performances, aptly named «Pieces
The Holmes Brothers ( US )
Frå biografien til bandet:
Those who know and love gospel-drenched soul music know and love The Holmes Brothers. Originally from Virginia but based in New York City for almost 40 years, Sherman Holmes, Wendell Holmes and Willie «Popsy» Dixon create some of the most spiritually uplifting and down-right funky music today. The Holmes Brothers effortlessly mix soul, blues, gospel, R&B and country into a sound Billboard described as «utterly astounding.» Their breathtaking harmonies resonate with a passion and conviction matched only by their superior musicianship. They’ve played with Peter Gabriel, Van Morrison, and Joan Osborne, and have gigged all over the world–even performing for President Clinton.
The Holmes Brothers, who have been nominated for a 2003 W.C. Handy Blues Award, have just completed recording two songs for the popular NBC-TV show, Crossing Jordan.
Omtale av bandet og deira siste CD – Speaking In Tounges i Dagsavisen
– Bandet består av brødrene Wendell og Sherman Holmes og Popsy Dixon, som hver for seg eller sammen har holdt det gående innen musikken i snart 40 år. De siste 20 årene har trioen reist sammen som The Holmes Brothers, og skapt seg selv et voldsomt ry både som konsertband og som plateartister. Det fremste kjennetegnet er den potente trippelvokalen, en trestemt, litt forslitt vokalenergi som rommer livserfaring fra så vel de helligste kirketak som fra de mest dissende barene. Opprinnelig kom brødrene fra Virginia, fra en liten by som heter Christchurch, og med bakgrunn i et slikt sted kunne ikke musikken bli annet enn gospel. Fortsatt i dag sitter barnetroen dypt i musikken de framfører, men ikke dypere enn at de skjeler til en helt annen type artister når de velger coverlåter. Ben Harper har skrevet to av de vi finner på denne platen, blant dem det eksplosive skriket av en åpningslåt – «Homeless Child». Bob Dylans «Man Of Peace» er en annen sang på platen, og dette er med på å understreke brødrenes hang til å utforske andre deler av den amerikanske musikkarven, så som blues, country og minoritetenes forskjellige tolkninger av r&b-sjangeren.
Mest oppsiktsvekkende er det likevel at «Speaking In Tounges» er produsert av Joan Osborne («One Of Us»), den millionselgende amerikanske superstjernen som har vunnet terreng på å glatte ut den typen rock som nettopp har røtter i den musikken The Holmes Brothers har forfektet hele livet. Hun valgte bandet til å backe henne da hun varmet opp på Bob Dylans USA-turné, og produsentjobben kan kanskje sees på som en form for voksenopplæring der det ikke er noen tvil om hvem som er læremestrene. Det de likevel har felles er innstillingen om at man skal levere musikken så rå som mulig. The Holmes Brothers har, i likhet med Osborne, alltid søkt mot de strengene som kan gi gjenklang langt inn i sjelen til den som lytter. På «Speaking In Tounges» har de maktet å beholde berøringen til det som er ekte og uforfalsket. Musikken er vakker på en uslipt måte, og trøkket i vokalen og i Sherman Holmes og Popsys rytmeseksjon er samtidig formidabelt. Noe mer kan man ikke be om fra en plate som framstår som en reell grensesprenger. –
James Montgomery ( US )
When blues legend James Montgomery plays the harmonica, he «brings it on home». Whether it’s recording with Kid Rock, sitting in with Gregg Allman, or fronting his hot band of thirty years, Montgomery plays with authority. While growing up in Detroit he learned first-hand from the masters – James Cotton, John Lee Hooker, and Jr. Wells – at the legendary «Chessmate.» Over the years, he’s carried on in the tradition and continues to be a vital presence in Blues as one of the most dynamic performers on the scene.
In 1970, while attending Boston University, Montgomery formed the James Montgomery Band. His inimitable (oh yeah, he majored in English) harmonica playing combined with his incredibly energetic live shows led to the band’s quick ascension on the New England music scene. Within two years, the James Montgomery band was among the hottest acts in Boston along with J. Geils and Aerosmith, and they were quickly signed to a multi-album deal with Capricorn Records.
Since that time, James has recorded six albums. His first, «First Time Out» has been remastered and re-released by MRG/Capricorn. Other include «James Montgomery Band» on Island Records which was number nine on Billboard’s national playlist, «Duck Fever» with members of the David Letterman Band, «Live Trax,» with the Uptown Horns (the Rolling Stones’ horn section), and his release on Tone-Cool, «The Oven Is On.»
Montgomery has toured with many major artists, including Aerosmith, Bonnie Raitt, Bruce Springsteen, the Allman Brothers, Steve Miller and others. He has jammed on stage with B.B.King, Buddy Guy, John Lee Hooker, Jr. Wells, James Cotton, Charlie Daniels, Bonnie Raitt, Greg Allman, Laverne Baker, Patti LaBelle, and Peter Wolf among others, including an impromptu session with Mick Jagger at New York’s «Trax».
Over the years Montgomery’s band has been a springboard for many musicians. Members of his band have included Billy Squire, Wayne Kramer (MC-5), Jeff Golub (Rod Stewart), Jim McCarty (Mitch Ryder and the Detroit Wheels), Nunzio Signore Bo Diddley), Jeff Pevar (Ray Charles Orchestra, Crosby, Stills & Nash), Bobby Chouinard (drummer with Ted Nugent, Squire and Robert Gordon), Jeff Levine (Joe Cocker), Aerosmith’s Tom Gambel, and many others.
Regarding the Johnny Winter Band featuring James Montgomery, the Nashville Tennessean writes «If ever the time came to use two «legendary» tags in one story, it is to describe both Winter and Montgomery. They are blues masters of the first and highest degree» The James Montgomery/Johnn Winter combination has worked out beyond anyone’s hopes. Since Johnny asked James to join his band along with Scott Spray and Wayne June his shows have been remarkable. Johnny is having his best time playing in many years. He puts his heart and soul into each performance, most of which sell out. The audiences have all been pleased. The highlight in the US, a packed house at Chicago’s House of Blues attended by Johnny’s old buddy Pinetop Perkins. Look for James and Johnny to go to the House of Blues in LA in January as part of a West Coast tour, and to Istanbul Turkey in the summer as part of a European tour that ends in Norway ( Skånevik )
Andre «Godfather» Williams ( US )
Andre Williams (66) er kjent som mannen som får «Little Richard til å lyde som Pat Boone». Les mer av omtalen i Dagbladet av den siste CD-en «Bait and Switch»
– Han har vært i sving siden 50-tallet – men har i sannhet beholdt vitaliteten sin inn i et nytt århundre.
Som en slags blanding av John Lee Hooker og Screamin’ Jay Hawkins blottlegger Williams en verden av drifter og lidenskap, synd og straff. Fra det brutale til det humoristiske; Andre Williams synger med en troverdighet han kunne lånt fra Charles Bukowski og en intensitet han kunne arvet etter Howlin’ Wolf. Grovkronet og direkte, hemningsløs og krevende, Williams legger ikke papp imellom, der han lever ut tekstene backet av vokalgruppa The Four Dollars og en stjernerekke av musikere, dessuten dukker gode, gamle Ronnie Spector opp i en duett.
Produksjonen er akkurat slik den skal være, rufsete og grov. Noe annet ville vært en fornærmelse mot denne i enhver forstand fysiske vokalisten – Blues News skriver bla. dette om Andre Williams og den siste CD-en hans: – Andre Williams alias Mr. Rhythm var i Oslo i 1998 og spilte for 40 mennesker på Mars. Da var hans comeback som sagnomsust R&B-artist ganske ferskt. Siden den tid har hans ry bare steget, men det er i garasjerockens undergrunn at han blir snakket om. Det var the Cramps og Jon Spencer som trakk ham ut på scenen igjen på 90-tallet. Når skal bluesfestivaler booke ham? – Det er nettopp dette vi har gjort. Møt fram i bluesteltet på fredag den 4. juli og opplev denne store artisten!
Tommy & The Runaway Boys (N)
Tommy Kristiansen frå Dale i Hordaland (der de lager så fine gensere og lusekofter), er ein av Noregs mest talentfulle unge bluesgitaristar.
Han har vært på vegen i fleire år tross sin unge alder, og me som følgjar ham, merker framgong nærmast frå månad til månad. Tommy og hans Runaway Boys er store publikumstreffare på fleire festivalar og klubbar. Tommy Kristiansen er også ein fin vokalist og han har nå utvida bandet med Lars Hammersland på orgel. Elles er kompet det same: Ørjan Borge på trommer og Øystein Langhelle på bass.
Frå å vera eit rent rockabilly – og bluesband, har Tommy & The Runaway Boys utvikla seg til å bli eit band som spruter av energi og livslyst med rufsete rock and roll-blues som grunnlag. Gutane er heilt klart eit av dei mest spennande banda i Noreg akkurat nå og er å sjå og høyre på mange festivalar og klubbar over heile landet.
Dei har gitt ut CD`ene ”Swing, Shake & Boogie” (april 02) og ”Crazy Jane” (april 03). Begge er utseld frå lager. Tommy & The Runaway Boys gjer mellom 50 og 60 spelejobbar i året.
Terje Vevatne Blues Band ( N )
Bluesartisten Terje Vevatne var i flere år aktiv i bluesmiljøet i Stavanger og har tidligere spilt i lokale bluesband som Hijackers Bluesband, som blant annet spilte på den aller første ”Sykkelblues Festivalen” i Sandnes i 1998. I 1999 spilte Terje sammen med sitt daværende band, Vevatne Blues Express, på ”Bylarm” i Stavanger. For begge disse opptredene mottok Terje og hans medmusikere gode omtaler. I 1999 og 2000 gikk Terje i studio og spilte inn materialet som nå er basis i hans nye solo prosjekt.
På hans konserter i 2002 benyttet han seg av tre dyktige lokale musikere. Sammen med musikerene får Terje vist sin store entusiasme for Chicago-, Texas- & Westcoast Jumpin’ Swing Blues.
Han skriver eget materiale som er inspirert av Junior Wells, Kim Wilson & The Fabulous Thunderbirds.
Terje Vevatne er en seriøs og stilren bluesartist med et meget lidenskapelig og svingende særpreg.
Hans første album ”Thrillwalk” ble utgitt i januar 2002.
«Terje Vevatne er en strålende blues artist, som klart kan anbefales.”
– Jan Petter Brattland, Bookingansvarlig, Blue Velvet Bar, Bergen, 14.02.2002 –
«Terje gir publikum høy kvalitet, utført med stil.”
– Gisle Hersvik, Medlem Oslo Bluesklubb, Releaseparty, Blue Velvet Bar, Bergen, 14.02.2002 –
Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band (Fin)
Då Matti Oiling i 1969 saman med 4 studiomusikarar danna «Oiling Boiling kunne han ikkje ane at bandet skulle bli eit av dei beste og mest berømte i Finland. Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band fikk i 1994 den prestisjetunge Andaniaprisen for utmerka arbeid jazz og blues i Finland. Bandet har turnert ved ei rekkje jazz- og bluesfestivalar i Europa og dei siste åra har «Blues Mama» Brown Sugar Dixon vore gjest hos bandet ved mange konsertar. Dei har saman laga ein CD som blei svært populær.
Som i fjor vil dei også i år opptre saman ved Skånevik Bluesfestival.
El Papa Korhonen – Brass Panu Syrjänen – Reeds Timo Vesajoki – Keys
Iiro Kautto – Bass Matti Oiling – Drums
Spesiell gjest:
Blues Mama Brown Sugar Dixon
Blues Mama Brown Sugar Dixon (US)
Blues Mama» Brown Sugar Dixon har eit godt samarbeid med The Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band, Finlands beste bluesband. Etter stor suksess i fjor er dei også i år gjester ved Skånevik Bluesfestival.
Dei skriv dette på si heimeside:
– A couple of years ago Matti Oiling invited «Blues Mama» Brown Sugar Dixon from USA to visit as a guest soloist for his band. She has been educated and trained in music by Cannonball Adderley, and
got her university degree in Toronto. The Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band with Blues Mama recorded an album which became very popular, and people began to wait for more of this kind.
CDen ble svært populær – særleg i Skandinavia.
Shakey Ground Blues Band (NO)
Bandet ble startet en kald og gufsen vårdag i 1997 og består av musikere fra Karmøy, Vikebygd og Haugesund. Bandet spiller elektrisk blues innen de fleste stilarter og gjør det med respekt, humor og kreativitet. Øvingslokalet er et gammelt nedlagt hønsehus hvor gulvet skjelver, rister og gynger. Bandets navn dukket opp som en naturlig konsekvens av dette. Bandet spiller egne låter godt iblandet coverversjoner av kjente og ukjente blueslåter.
Helge Veastad er fra Vikebygd noen mil fra Haugesund. Helge er en meget habil gitarist som kjenner de fleste triksene i boka. Han synger med en rå og kraftfull stemme. Dette sammen med lyden fra hans Srat og gamle Marshall combo blir dette en særegen opplevelse.
Ådne Hauge er byens stødigste bluesbassist (og dersom hersker ingen tvil). Han har imidlertid hatt sine svin på skogen da han en periode spilte i et pop/rock band. Han har dog tatt fornuften fangen og gått tilbake til sin store lidenskap nemlig blues. He likes to boogie real low…
Vidar Støyva er bandets trommis. Han er heftig engasjert også i jazz og dette gjør sitt til at han setter en spiss på rytmeseksjonen med sine plutselige innfall. Vidar har store mengeder spilleglede og har alltid et flir på lur bak trommesettet. Bli ikke overrasket om trommesoloen foregår på bardisken.
Arnt Ove Kvernenes er fra Karmøy og trakterer munnspill. Spiller med vekt på følelser snarere enn teknikk. Har som motto: Ha tro på deg selv og spill så høyt så du kan! Er «Preferred player by Lee Oskar».
Utgitte album:
No need to worry, Dec. 2000, Shakey Records
Bandet har fartet rundt på de fleste bluesklubbene på Vestlandet og har fått gode kritikker overalt. Shakey Ground BB har spilt Sildajazz fire år på rad og har også spilt på festivaler som Skånevik Bluesfestival og Vikedal RootsMusic festival. Felles for majoriteten av spilleplasser er at de ønsker bandet tilbake. SGBB har også vært innom bl.a. TV Haugaland og TVNorge
Tønsberg Bluesband ( N )
Tønsberg BluesBand startet opprinnelig på Blues-campen under Notodden Bluesfestival august-96. Det var dog etter Festivalen i 1997 at det kom forespørsler fra Norske Bluesklubber og øvrige utesteder om bandet kunne ta konkrete spillejobber. Tønsberg BluesBand er et av de få band i Norge som besitter “soundet” til Amerikanske vestkystband – type Hollywood Fats. Bandet lager en del eget låtmateriale, samt munnspill-stoff av artister som Slim Harpo, Lazy Lester, Little Walter, Jerry McCain og George ”Harmonica” Smith “Tønsberg BluesBand” har spesielt i 2000, 2001, 2002 og hittil i 2003 hatt hyppig med jobber på norske bluesklubber og festivaler, og kjennetegnes best ved å fremføre et godt variert og arrangert repetoar, og dette gjenspeiles i en opptreden som bærer preg av å “sitte godt”, og med et låt-materiale som spenner over stilarter som jump-blues, shuffle, swing, latin, slow-blues, samt en del rock- og funk-rytmer. Tilbakemeldingen fra de utestedene og klubbene bandet foreløpig har spilt, er at repertoaret er variert med mye sjarme og humør og publikum bruker ikke lang tid på å finne dansegulvet – konklusjonen har vært “value for money”. Bandet var i studio i hele mai-2001 for å lage CD’en “Hop, Skip & Jump” som ble sluppet 15. Juni 2001, og som i ettertid har fått gode anmeldelser i pressen.
Bandet deltok i 2001 og 2002 på flere av de større bluesfestivalene – bl.a Hell Bluesfestival 2001 og Blueshelga Lokst Utøve 2001, Lillehammer Bluesfestival 2002, Romerike Blues & Rootsfestival 2002, samt under Hell Bluesfestival 2002 som backing-band for amerikaneren Terry Hanck under arbeidsnavnet – ”Terry Hanck & The Eastcoast Playboys”. Bandet turnerte i november-2001 som oppvarmingsband for gitar- legenden Junior Watson. Det er også sannsynlig at bandet i 2003 vil backe den amerikanske munnspilleren RJ Mischo under navnet ”The EastCoast Playboys”.
Pr. februar 2003 består Tønsberg BluesBand av følgende besetning:
Rune Myhren – munnspill/vokal
Håkon Høye – gitar/vokal
Arne Johansen – bass
Ulf Lauridsen – trommer
Male Bluesband ( N )
– Male Blues Band med opprinnelse fra Mjøsdistriktet hadde sin første «storhetstid» fra 1992 – 1994. Siden den gang har Erik Harstad og Rune Endal i perioder vært engasjert på andre fronter. Men nå er bandet i høyeste grad aktuelt igjen – de har tatt inn Espen Liland som gitarmakker til Erik Harstad og fremstår som et meget spennende bluesband med Dan Viggens råe soul-stemme i spissen, krydret med gitarspill av to av de beste vi har «her på berget»: Erik Harstad med sin energiske rocka stil godt balansert med Espen Lilands halvakustiske «west coast-sound».
Godt, blått og rått fra erfarne blåmenn
Male Blues Band fortjener alle de superlativer det er mulig å gi dem. Bandet swinger, groover, har dyktige solister og gir publikum det de ønsker. Bluesparty.
– Oppland Arbeiderblad 25.03.02
Erik Harstad (gitar) fra Brumunddal har de siste årene gjort seg kjent i bluesmiljøet med bandet Buzz Brothers. De har en plateutgivelse på Blue Mood Records.
Rune Endal (bass) fra Gjøvik startet sin musikalske karriere på midten av 70-tallet. Har har 10 år bak seg i Vazelina Bilopphøggers, og på 90-tallet var han bl.a. med i bluesbandene Vidar Busk & His True Believers, Tiger City Jukes, Larsens Last Chance og Good Time Charlie.
Espen Liland (gitar) fra Tønsberg kom inn i bandet for to år siden. Han har tidligere spilt i flere band, bl.a. Notodden Bluesband. Er også gitarist i Kristin Berglund Band.
Dan Viggen fra Hamar er bandets sanger og frontfigur. Han har de siste årene vært involvert i flere rockeprosjekter og også opptrådt en del solo.
Gordon Fjeld (trommer) har bakgrunn fra POP-miljøet på Gjøvik. Har bl.a. spilt med Ottar Big Hand Johansen, Oceans Apart og var med i originalbesetningen til Dag Kolsruds suksessprosjekt One 2 Many for noen år tilbake. Også medlem av Kristin Berglund Band
