Det er inga tvil. Skånevik Bluesfestival 2004 blei verkeleg ei strålande oppleving ein seint vil gløyma: Det var fleire publikum enn nokon gong, artistane viste seg frå si beste side, stemninga var på topp og alle dei mange tusen som var her såg verkeleg ut til å kosa seg i Skånevik denne første helga i juli. Du kan også kosa deg med litt presseomtale og nokre bilete frå festivalen.
Bergens Avisen: – Dere er fantastiske, ropte gitarist Rudolf Schenker. Scorpions satte publikumsrekord i Skånevik lørdag kveld. Nærmere 6000 mennesker kom fra Vestland og Østland for å høre de tyske hardrockerne.
Ten Years After ( UK )
Den britiske gruppa Ten Years After blei danna i 1967 av Leo Lyons, Ric Lee, Chick Churchill og Alvin Lee. Dei blei etter kvart svært populære både i Europa og i USA. Woodstock-festivalen i 1969 blei deira definitive gjennombrot og Alwin Lee fikk status som supergitarist. Framføringa av den legendariske melodien ”I’m Going Home” under festivalen blir framleis rekna som ein av rockehistoriens store opplevingar.
Fram til 1975 var TYA eit av verdas mest populære blues – rockband. Dei deltok på mange store festivalar, haldt konsertar i USA, Europa, Australia og Asia og hadde millionar av fans verda rundt.
I 1975 begynte Alwin Lee å gi ut soloplater og gruppa blei oppløyst. I åra som fulgte prøvde ein fleire gonger å starta opp igjen – utan å lukkast. Først i 2002, etter plateselskapa deira hadde gitt ut ein digitalisert utgåve av deira hits saman med upublisert stoff frå ein konsert i New York i 1970, fikk bandet ein renessanse og dei vart eit ”folkekrav” å får oppleva bandet live igjen. Det lukkast ikkje å få med Alvin Lee igjen, men unge Joe Gooch blei ein svært god erstattar som vokalist og gitarist.
Etter dette har gruppa turnert i mange land, særleg i Europa og USA/Canada. Dei greier verkeleg å gjenskapa musikken, energien og spenninga som dei har vore kjent for sidan starten på 60-talet. På konsertane blandar dei gamle hits med nytt stoff – gruppa er framleis i utvikling ikkje minst på grunn av Joe Gooch ( f. 1977 ) si inntreden i bandet. Dei har nettopp gitt ut studio CD-en Ten Years After – now.
I vår gjesta Ten Years After Lillehammer Bluesfestival med stor suksess. Og i media kan ein m.a. lesa: – Lørdag var aftenen for lange gitarsoloer og heftige trommesekvenser under årets utgave av Lillehammer Bluesfestival. Også det et minne om 1960- og 70-åras rock og blues. Rich Lee, Leo Lyons og Chich Church er fortsatt åndsfriske virtuoser på batteri, bass og keyboard. Alle unntatt frontfiguren Alvin Lee. Joe Gooch verken var eller er noen dårlig erstatter. «Unggutten» sang som et vidunder og dro gitaren gjennom såvel gråtende partier som forrykende bombardementer-.
Når Ten Years After går på scenen i Skånevik fredag kveld den 2. juli er dei midt i sin store Europaturne. Du kan venta deg ei oppleving av det sjeldne.
Walter Trout and The Radicals ( US )
– Whenever Walter Trout and The Radicals are in town, «Go The Distance» to experience a time of your life. ( Sitat frå omtale av ein konsert )
Dagbladet: – Walter Trout er en gudbenådet gitarist og liveartist, i ordets rette forstand. -Som liveartist er Trout og bandet Radicals nærmest uovertrufne
Han har spillt med John Lee Hooker, Big Mama Thornton, John Mayall & The Bluesbreakers og Canned Heat. I en meningsmåling i BBC-radio ble han ranket som nr. 6 blant verdas største rock-/bluesartistar.
Her er litt frå biografien til Walter Trout
– Having played alongside some of the greatest names in Blues including John Lee Hooker, Big Mama Thornton, John Mayall & the Bluesbreakers and Canned Heat, the adage «six degrees of separation» certainly does not apply to world-renowned musician, Walter Trout. Strapped to an axe for 35 years, it is no wonder Trout’s roots are showing on his seventh U.S. release, «Relentless». Fans and critics will no doubt agree that Walter Trout is now zero degrees away from the Blues greats.
The Los Angeles Times describes the Southern California resident as “a torrential, gladiator guitar player – the kind the term ‘guitar hero’ was coined to describe.” With his arresting technique, relentless tour schedule, (Trout plays upwards of 200 dates/year) and exhilarating showmanship, Trout merited the cover of Blues Revue in October ‘00, and his first American live album, Live Trout (released in 2000), hit #15 on the Billboard Blues charts followed by a Top 10 entry with «Go The Distance.» Now «Relentless» propels the forward momentum. The 14 original tunes were performed for the first time as they were being recorded in front of a dynamic studio audience at the Paradiso Theater in Amsterdam. It was produced by Jim Gaines, (Blues Traveler, Santana, Stevie Ray Vaughan). As cuts like the hard driving «Mercy» and soft acoustic «Lonely Tonight» can attest, Walter Trout & The Radicals’ final destination may be unknown, but they have embarked on the journey and are enjoying the ride, picking up rabid fans along the way.
Playing live is something Trout knew, even as a youngster, that he wanted to do. A chance meeting during his childhood with the mighty Duke Ellington catapulted Trout’s interest in pursuing a professional music career. “That was the turning point in my life,” he recalls. “I was there for two hours while Duke, Cat Anderson, Johnny Hodges and Paul Gonsalves sat in a circle and talked to me about music and life. They were so warm and generous and kind to me. I was in awe.”
As a teenager Trout got bit by the rock bug, plugged into an amp and never looked back. It didn’t take long for him to gain entry into the major leagues. His ability to tear up the neck made him a sought after sideman for John Lee Hooker and eventually launched a solo career after cutting his chops the way Eric Clapton and Mick Taylor did, playing with John Mayall & the Bluesbreakers.
Scorpions (D)
Det er eit verdskjent rockeband som går på scenen laurdag kveld den 3. juli i Skånevik. Hardrock-hits som Rock You Like A Hurricane, Blackout, Big City Nights, Dynamite, Coast To Coast, The Zoo, Coming Home, Hit between The Eyes and Tease Me Please Me begeistrar millionar av fans rund om i verda. Scorpions var med og laga sjangeren moderne hardrock. Saman med Led Zeppelin vert dei sett på som skaparar av hardrock-balladar. Kven hugsar ikkje Still Loving You, Holiday og Send Me An Angel og meir akustiske melodiar som også appellerte til motstandarar av hardrock. Wind Of Change blei ein verdskjent hymne til nedrivinga av Berlimuren og jernteppet sitt fall.
Siden tidleg på 80-talet har Scorpions turnert rundt i heile verda. Dei har toppa plakaten på mange store festivalar og har gitt 100 konsertar kvart år, fleire med 100.000 av tilskodarar. Dei er det einaste tyske bandet som har gjentatte gongar fylt Madison Square Garden i New York. Gruppa har seld meir enn 22 millonar album og er den klart mest populære tyske rockegruppa nokon sinne. Deira siste CD Unbreakeable kom ut i år og har fått ei strålande mottaking.
Du vil få ei rockeoppleving du seint vil gløyma når Scorpions kjem på scenen laurdag kveld under Skånevik Bluesfestival 2004.
Her kan du lesa meir frå biografien til Scorpions:
In 1999 they took part in the Michael Jackson & Friends benefit concert in Munich’s Olympic Stadium at the personal invitation of the King of Pop. In August 2000, 750,000 Polish rock fans made the pilgrimage to Cracow to experience the SCORPIONS live. Their many special appearances include events like the opening of the Tour de France in 2000 and the international Masters of Endurance motorcycle world championship in Magny-Cours, France, in 2001. Even heads-of-state get in on the act. In May 2003 the SCORPIONS performed in front of an audience including 40 international leaders at the tercentennial celebrations in St. Petersburg. In September 2003 the SCORPIONS played together with the Presidential Orchestra of the Russian Federation in Red Square in Moscow. This mega-spectacle was accompanied by a gigantic pyrotechnical light installation created by the world-renowned pyro-light designer Gert Hof.
The concert set against the world famous backdrop of St. Basil’s Cathedral and the Lenin Mausoleum in front of the Kremlin marks a special high point in the SCORPIONS’ biography. The band has very close ties to Russia and the countries of Eastern Europe. In fact, they’re bonded in a unique musical kinship. Throughout Eastern Europe the SCORPIONS are superstars. In 2002 the SCORPIONS became the first western rock band to stage a tour of 23 concerts right across Russia and the former CIS states from the Baltic to the Sea of Japan. They appeared in major cities on both sides of the Urals, which were unknown territory even for the Russian organisers of the tour. In the once “closed city” of Nizhni Novgorod, formerly Gorky. In historic Volgograd. In Rostov-on-Don. In Samara, Naberezhnyye Chelny, Perm, Ufa. In Ekaterinburg, Tcheliabinsk, Omsk, Novosibirsk, Tomsk, Krasnoyarsk, Irkutsk, Vladivostok. The tour took the SCORPIONS to cities no less marked by history in Ukraine. To Odessa on the Black Sea coast, to Dnepropetrovsk on the Dnepr and to Charkov.
The SCORPIONS were the first internationally known rock band to perform behind the Iron Curtain. That was in 1988 in St. Petersburg, the then Leningrad, where they gave ten sold-out concerts. This was the curtain-raiser to the legendary 1989 Moscow Music Peace Festival, the Woodstock of the USSR. SCORPIONS vocalist Klaus Meine forged his experiences into the SCORPIONS’ smash hit Wind of Change. Written in 1989, the song anticipated the lifting of the Iron Curtain and became the anthem of the opening up of Eastern Europe. In 1990 the SCORPIONS performed in reunified Berlin, in Potsdamer Platz, on the site of the newly cleared death strip which had divided the city, in Roger Waters’ rock spectacle The Wall. On December 14th 1991 Michail Gorbachev, the initiator of glasnost and perestroika and last head-of-state and party-leader of the USSR, invited the German SCORPIONS to a rock summit in the Kremlin. Eleven years later, in October 2002, the German SCORPIONS appeared in Volgograd, the former Stalingrad, the most heavily emotive city in recent German-Russian history. In 1999, to mark the 10th anniversary of the fall of the Berlin Wall, the SCORPIONS were invited by the German government to appear at the Brandenburg Gate in Berlin, where they were joined by 166 cellists in a performance of Wind Of Change. Conducted by the legendary Russian cellist, Mstislav Rostropovich.
The year 2000 saw the crowning musical honour. The globally celebrated Berlin Philharmonic Orchestra, bearer of the legendary Karajan legacy, appeared together with the SCORPIONS at a special event at the EXPO world fair in Hanover. The programme: SCORPIONS’ classics, collected in the joint CD production Moment O
Spoonful Of Blues ( N )
Frå websida til bandet: – I feel extremely enthusiastic about playing at your Sunflower River Blues Festival; this is a really big thing for us to do,” comments Jens Haugen, bass player for the celebrated Norwegian band, Spoonful of Blues.
In a cultural exchange funded by Coahoma Community College, the band’s four musicians from Notodden, Norway, Clarksdale’s European sister city in blues, will be special performers on the Blues Alley stage at 7 p.m. Friday, Aug. 10. “I feel it is like a pilgrimage to go to Mississippi, to sense some of the atmosphere of ‘the cradle of blues,’” continues Haugen who recently toured Holland, Switzerland and Germany with Ike Turner.
A champion of Norwegian blues since the sixties. When his mother bought him his first record player, Haugen recalls standing on a box to reach the store counter and making his first record purchase, “St. Louis Blues.”
“The band’s music is deeply rooted in the hard-hitting and hypnotizing grooves and rhythms of Mississippi blues,” says harp player Jostein Forsberg describing the group’s latest CD, Three Car Garage,
He attributes the CD’s rave media reviews including high praise from Norway’s top blues programmer Geir Hovig to the band’s knowledge of “sacred music” (from Mississippi). “That’s why they can mix elements of old Norwegian culture from their home area of Telemark and West African elements in their blues with natural elegance and turn it into a kind of world music,” Forsberg said.
Since 1989, Forsberg has worked with the Notodden Blues Festival, the largest in northern Europe. He and his family have visited Clarksdale several times, and Forsberg was surprised once on his birthday with a special party at Evelyn Turner’s Crossroads Club. “I have really good feelings for Clarksdale; it has sort of become my home away from home,” says Forsberg. “When times are getting tough, I want to go to Clarksdale; it is the whole Mississippi atmosphere and the warmth of the people that makes me keep on coming back,” he continued. “For my music and work with European Blues Centre, it is really a refill of energy for me.”
Bobby Rush ( us )
Ein av dei største Soul-Blues showartistane i verda kjem til Skånevik Bluesfestival også i år. Bobby Rush sin energiske opptreden er legendarisk og hans show er alltid høgdepunktet på dei festivalane han opptrer. Han gjesta Skånevik Bluesfestival i 2000 og laga eit forrykande show.
Rush uttaler i eit intervju: Om du høyrer på min musikk kan du høyra litt jazz, litt rock, litt gospel og eg trur eg fortel ein god historie. Eg er kjend som den lyriske doktor.
Her er ei liste med nokre av nominasjonane/prisane til
Bobby Rush:
* Nominated for two W.C. Handy
Awards in 1997
* Voted Best Live Performer of the Year-
1995,1997, and 1998
* Soul/Blues Artist of the Year 1998
* Jackson State University 1998
* Awardee of the B.B. King Award
* Nominated for three W.C. Handy
Awards in 1998
* Winner 5 Living Blues Awards in 1998
Eit lite utdrag frå ein biografi om Bobby Rush:
Outrageous, entertaining, flamboyant, soulful! These are just a few of the exclamations from critics and fans who have witnessed the incredible Bobby Rush in concert. His energetic performances are legendary and his show stopping revue, which includes several female dancers, is always the highlight of any festival he performs at.
Born Emmit Ellis Jr. in Homer, Louisiana on November 10, 1940, Bobby was just six when he fashioned a guitar out of old broom wire and began listening to the artists who would have the greatest influence on him. Rush later recalled, «Muddy Waters and Howlin’ Wolf influenced me from their stage presence. B.B. King influenced me as an artist. Louis Jordan really inspired me lyrically and influenced my writing. He was swift with lyrics and I like a lot of lyrics. Little Walter influenced me as a harmonica player and Ray Charles influenced me as an entertainer.»
In 1953 Rush moved to Chicago with his family where he began playing in clubs and soon emerged on the West Side blues circuit of the 1960s, fronting bands which included such notable guitarists as Luther Allison and Freddie King. However, as Rush began to develop his own individual sound, he opted to forgo the blues market in favor of targeting the chitlin circuit, which offered a more receptive audience for his increasingly bawdy material. He notched his first hit in 1971 with his single «Chicken Heads,» and appeared on a wide variety of labels throughout the 70’s and 80’s as he continued his almost «non-stop» touring. During the mid-1990s, Rush moved to Waldoxy, heralding a return to a more soul-blues sound on albums including One Monkey Don’t Stop No Show.
For the past four decades Rush has been thrilling audiences around the world with his stellar showmanship, and with the release of his current album, «Southern Soul» (with Lynn White on Cannonball Records), he shows no signs of slowing down. In fact, he is expanding his market from the chitlin circuit throughout the south to more mainstream blues clubs around the country. Bobby Rush has crafted a unique musical style that incorporates blues, funk, soul and folk. As Rush explains, «If you listen to my music you can hear a little jazz, a little rock, a little gospel, and I think I tell a good story. I’m known as the lyric doctor.» Living Blues Magazine has honored Bobby Rush with the «Best Live Performer of the Year» Award several times including 1999 – and with good reason, Rush is one of the most visual performers you will ever see and once you have seen Bobby Rush perform you will never forget him.
Bjørn Berge ( N )
Etter Bjørn Berges eventyrlig suksess i store deler av Europa de siste 3 årene, er nå det syvende soloalbumet, ”We’re gonna groove” klart til utgivelse. Denne gangen er mesteparten av låtmaterialet skrevet av Berge selv. Bjørn Berge har stått for låtene mens Tim Scott McConnell har skrevet tekstene, med unntak av tittellåten som er skrevet av King/Bethea. På denne skiva spiller Bjørn alle instrumenter selv, unntatt trommer som blir traktert av Tore Jamne (Vamp, etc). Som på alle Bjørn sine tidligere utgivelser, så inneholder også denne skiva en blanding av akustiske og elektriske låter, enten solo eller med komp.
Live så er Bjørn kun bevæpnet med sine gitarer, og i tillegg til sitt eget materiale plukker han også litt av det beste fra forskjellige musikkstiler som han smelter sammen til et unikt lydbilde med høy energi og intensitet. Han har en musikalsk utforskertrang, rastløshet og appetitt som aldri tillater han å stivne fast i én form. Han spiller som om han har 50 sett med armer og 20 sett med ben. Publikum blir etterlatt i desperasjon etter mer, men Bjørn må reise videre til neste sted for en ny konsert og nye utfordringer.
Fakta:
* En av Europas mest ettertraktede liveartister.
* 7 utgitte album. Siste utgivelse «WE’RE GONNA GROOVE»
* Opptrer kun alene, han ER sitt eget band
Good Time Charlie ( N )
Sånn var det, og sånn er det … for det står ikke til å nekte at GOOD TIME CHARLIE spilte en hovedrolle, både som inspirasjon og formidabel påvirkningskraft på musikere, klubber og foreninger i hele det indre nettverk av blues-Norge, lenge før noe slikt som Norsk bluesunion så dagens lys.
De har medvirket sterkt til at 90-tallets norske bluesband satte seg høye kunstneriske mål. GTC («den norske autentiske bluesens gudfedre») har hele tiden vært et hardt arbeidende turnèband («jo hardere, desto bedre») som ved overlevelse gjennom troskap mot tradisjon og høy stilsans, har levd opp til selve spirit’en i musikken.
Gjennom hele 80- og 90-tallet fungerte de som en bluesskole for andre band og unge, håpefulle musikere. Stilbevisstheten har vært kjennemerke både for bandet som helhet og de enkelte medlemmene. Medlemmer som har gått videre til andre grupper har bragt GTC – innstillingen med seg.
Deres bunnsolide komp, sikre groove og gjennomførte stil har utløst hemningsløst skryt fra bluesstorheter som de har vært backingband for: LOWELL FULSON, HUBERT SUMLIN, JAMES COTTON, PINETOP PERKINS og JIMMY DAWKINS.
Hvorfor imponerer GOOD TIME CHARLIE legendene? Fordi denne gjengen føler seg like hjemme i de råe bluestonene som ble frembragt i Sun studio i Memphis, som i den tunge Chess-bluesen i Chicago, den dype New Orleans-funken fra 60-tallet, den ladede stemningen fra Louisianas bayou-musikk, shuffle-taktene i Texas R&B eller Californias West coast cool Blues!
Etter 20 år på veien og 9 år etter kultutgivelsen av debut-Cden «Coming Down With the Blues» drønner beat’et videre. 2004 utgaven av GTC kan best beskrives som et elektrisk juke joint-band, som mikser 50-talls R&B og svart rock and roll.
GTC sin siste CD «Oochie Coochie» fikk svært gode kritikker fra landets ledende musikkpresse. «Oochie Coochie» inneholder veldreide originallåter sammen med obskure, men like fullt klassiske blueslåter med mye klagende munnspill og frekke gitar-licks.
GOOD TIME CHARLIE består av:
Arle Hjelmeland: Vokal, munnspill – Steinar Karlsen: Gitar –
Øystein Lydvo: Bass – Per Fredriksen: Trommer
Tommy & The Runaway Boys (N)
Tommy Kristiansen frå Dale i Hordaland (der de lager så fine gensere og lusekofter), er ein av Noregs mest talentfulle unge bluesgitaristar.
Han har vært på vegen i fleire år tross sin unge alder, og me som følgjar ham, merker framgong nærmast frå månad til månad. Tommy og hans Runaway Boys er store publikumstreffare på fleire festivalar og klubbar. Tommy Kristiansen er også ein fin vokalist og han har nå utvida bandet med Lars Hammersland på orgel. Elles er kompet det same: Ørjan Borge på trommer og Øystein Langhelle på bass.
Frå å vera eit rent rockabilly – og bluesband, har Tommy & The Runaway Boys utvikla seg til å bli eit band som spruter av energi og livslyst med rufsete rock and roll-blues som grunnlag. Gutane er heilt klart eit av dei mest spennande banda i Noreg akkurat nå og er å sjå og høyre på mange festivalar og klubbar over heile landet.
Dei har gitt ut CD`ene ”Swing, Shake & Boogie” (april 02) og ”Crazy Jane” (april 03). Begge er utseld frå lager. Tommy & The Runaway Boys gjer mellom 50 og 60 spelejobbar i året.
Reidar Larsen ( N )
Norges ukronede blueskonge», «Mr. Blues», «Mr. Boogie Woogie», osv. – kjært barn har som kjent mange navn, og dette er bare noen få av de betegnelsene som har vært brukt om Reidar Larsen gjennom de mer enn 25 årene som har gått siden han startet sitt eget bluesband parallelt med å være tangent-traktør i grupper som Stavangerensemblet og Smalhans. Han har gitt ut 12 album.
Født i Oslo i 1955 og flyttet til Stavanger ca. 5 år gammel og har bodd her siden.
Han har gjestet Skånevik Bluesfestival flere ganger med stor suksess.
Selv forteller Reidar Larsen dette om tilblivelsen av det siste albumet «Kom inn te oss» – det aller første med norske tekster siden albumdebuten for 27 år siden:
Dette albumet har tatt både veldig lang og veldig kort tid. Tanker om en norskspråklig bluesbasert utgivelse går i hvert fall et par tiår tilbake – for eksempel så TONO-registrerte jeg sangen ”Little venn” i 1985…
Når jeg her bruker ordet ”bluesbasert” er det fordi hovedimpulsen min i alle år har vært bluestradisjonen i hele sin bredde, og da med svært så uklare grenser mot ”beslektede” sjangere som gospel, New Orleans-tradisjonen(e) og diverse Louisiana-uttrykk, samt ”sørstatsrock”, soul, samt litt mer ”jazzige” ting – kort sagt det vi kan kalle afroamerikanske musikkuttrykk særlig fra sørstats-regionen i USA. Å blande dette med tekster på Stavanger-dialekt har på ingen måte vært noen fremmed tanke, med min bakgrunn fra bl.a. Stavangerensemblet og Smalhans, samt mangeårige samarbeid med folk som Gunnar M. Roalkvam og Svein Tang Wa. Men det tok altså litt tid…
Innspillingen tok derimot veldig kort tid: vi brukte ei kort og intens uke etter prinsippet om ”live-i-studio” på grunnopptakene, gjorde noen få reparasjoner og pålegg gjort av gode venner og kollegaer som ekstrahjelp. Deretter (hurtig?)mixer. Og dermed var det i grunnen gjort. En grunntanke for meg har vært å la ’ekte håndspilt musikk’ gjennomsyre hele atmosfæren og sounden på plata, da jeg etter hvert velger å være betydelig mer opptatt av virkelig enn virtuelt liv! Så at det enkelte steder ligger igjen ”rester” fra studio er ikke helt tilfeldig, og blant annet en konsekvens av at noen av de sangene som opprinnelig var tenkt å fades ut har fått bli værende i hele sin lengde – og i tråd med tradisjonen åpent for improvisatorisk musikalsk dialog der og da, høyst farget av den enkelte musikers uttrykk samt mangel på andre tradisjoners ferdige og utskrevne arrangementer. Da håper vi bare at resultatet er blitt noe som erverd å høre på også for andre enn oss sjøl…!
Papa Slide Blues Band ( N )
Papa Slide Blues Band spiller god og variert rytmeblues. I tillegg til coverlåter har bandet en rekke egenprodusert på reportoaret. Stor variasjon gjør at Papa Slide Blues Band passer godt inn på klubbnivå.
Medlemmer i bandet:
Geir Rognø: Bass, – tidligere spilt med:
Kim Faichild, Egil Eldøen, Hot Cargo, Little Big Band,
Rune Hauge og Kjersti Misje Band pluss en rekke store utenlanske artister.
Arild Seim: Gitar, – tidligere spilt med:
Hungry John & The Blue Shadows, Rune Hauge og Kjersti Misje Band m.m
Valentin «Pappi» Donev: Trommer, – tidligere spilt med:
Groovy Company
Rune Nordvik: Slide
Inspirert av Johnny Winter og ekstra inspirert etter musikalsk utveksling med Roy Rogers
I tillegg har samtlige deltatt i en rekke norske og internasjonale CD-innspillinger.
Det er trøkk i Papa Slide Blues Band når de drar frem låter som:
«Don`t walk» – «You Tonight»,
«Play My Blue Song» (A. Collins),
«Serious as a heartattack» (J.Winter)
Mason Ruffner ( US )
De musikalske røttene til Mason Ruffner går tilbake til midten av ’60 åra, da tenåringen fra Ft. Worth, Texas ble svært inspirert av supertalentet Jimmi Henrix’s gitarspill og Bob Dylan’s henrivende tekster. Mason Ruffner begynte å trekke veksler mellom moderne rock og bluesens røtter fra tiden før 1940, med Jimmy Reed, B.B. King og Robert Johnson. Han var også opptatt av franske lyrikere som Rimbaud, Lautreamont og Baudelaire.
I slutten på 60-åra prøvde Mason seg på moderne rock og folkemusikk, men blues ville ikke slippe taket. Etter hvert inviterte blues sangeren Robert Ealey Mason til å bli med i hans gruppe Five Careless Lovers, husbandet på Ealey’s egen Bluebird Lounge i Ft. Worth. Dette var Mason’s læretid som gitarist og scene kunstner. Fra Ft. Worth levde Mason en tid i Calfornia og New York før han flyttet til New Orleans i slutten av 70-åra.
Etter noen år som musiker i forskjellige band på Bourbon Street i New Orleans startet Mason sitt eget band, The Blues Rockers. De ble faste på Klubb 544 og spillet mer enn 200 konserter per år. The Blues Rockers har vært backing band for legender som Lightin’ Hopkins, John Lee Hooker, Memphis Slim og vi kan nevne Bruce Springsteen, Jimmy Page, Carlos Santana og Stevie Ray Vaughan blant artistene som droppet innom og spilte med bandet.
I oktober 1985 kom Manson Ruffners først LP via CBS records. Hans dyktighet på gitar har gitt flere jobber på andres musikeres produksjoner.
Mason har turnert med U2, Crosby Stills and Nash, Jimmy Page and The Firm. Ringo Starr valgte Mason personlig til å åpne hans sommer turné i 1989. Mason Ruffner har ved flere anledninger vært gjesteartist med Santana. Den siste CD’en ”You can’t Win” ble spilt inn i Memphis hos Burnside Record i 1999 og med denne er Mason tilbake til røttene, som en ekte bluesrocker.
Peer Gynt ( N )
Stavanger Aftenblad ( Rep. frå Sykkelblues ) :
– Han kaller seg Peer Gynt, kommer fra Trøndelag, stiller i bunad og spiller blues. Kan det bli bra?
Ja, så men. Peer Gynt dro noen bukkeritt av gitarsoloer – de rå og smektende tonene bar ut Vågen, ut Gandsfjorden, ja helt til stupbratte Gjendin-eggen på Norges tak og derfra lukt inn i Dovregubbens hall og videre til lyseste Afrika før de returnerte til Sykkelbluesen og møtte Solveigs sang i form av Concentus åtte stemmevakre og fagre solveiger.
Samarbeidet mellom Peer Gynt, Concentus og felespilleren Pete Johansen fungerte bra. Men: Hvorfor fikk vi bare en snau håndfull fellesnumre? Jeg følte meg nesten snytt da Concentus og Johansen forduftet fra scenen etter det sterke «Na, na, na»-nummeret tidlig i konserten. De kom riktignok tilbake mot slutten, men jeg hadde håpet på et tettere samarbeid.
Opp av ølstolene
Nåvel. Peer Gynt med trommis og bassist gjorde uansett ikke skam på resten av konserten. Trønderne kjørte sjarmerende rått powerbluesløp. Gynt & Co. fikk publikum opp av ølstolene. Sykkelbluespublikummet dibbet med armer, bein og hode gjennom hele konserten – og de dristigste henfalt til dans denne mildt regnvåte lørdagskvelden i juni.
Men i motsetning til oppvarmerne, Texas Twisters – og for så vidt de fleste andre norske bluesband, så utfordrer Peer Gynt formatet. Det er ikke uten grunn at gitaristen kaller seg Peer Gynt, kler seg i bunad og ser ut som søndagskledd storbonde på Stiklestad på 1840-tallet: For fyren er genuint opptatt av å mikse inn elementer av norsk folkemusikk i denne ellers så ekstremt amerikanske musikktradisjonen. Noen av gitarløpene og gitarsoloene drypper formelig av norsk kultur og historie.
Og det fungerer bra i den totale sammenhengen. Det lød verken utenpåklistra eller falskt. Peer Gynt framstår dermed som en rimelig brav bluesinnovatør. Tør vi kalle denne blandingen for folkblues?
Odd Nordstoga ( N )
Odd Nordstoga kjem ifrå ifrå Vinje i Telemark. For å vera heilt nøye, så kjem han frå garden Plassen. Der trødde han sine barnesko, nett som Aasmund Olavsson Vinje gjorde det 160 år tidlegare. Nordstoga har nok ingen ambisjon om å fylle skoene til den store forfattaren, men gjennom musikken sin har også Nordstoga nådd over dei grankledde åsane i Vinje og utover landet. No er det også slik at Vinje er kjend som ei bygd med lange tradisjonar for å forsyne landet med dikt og songar. Odd Nordstoga er ein av dei som gjer sitt beste for at dette gode ryktet skal halde fram.
Han er ellers ein mangslungen figur som artist og musikar. I musikken sin balanserar han på knivseggen mellom tradisjonsmusikk og popmusikk. Der prøvar han så godt han kan å ikkje dette plumt ned på nokon av sidene, men istaden bygge sitt eige vesle musikalske småbruk der oppe på eggen. Der kjenner han seg heime, og der høyrest han Odd ut, og det finn Odd naturleg, naturleg nok.
Historia til Nordstoga dei siste åra er jo forsåvidt ikkje heilt hemmeleg, men for nykomarar så kjem her ei lita oppsummering av høgdepunkta. Det siste Nordstoga gjorde før han gav seg i gang med plata, som no er ferdig blankpussa, innpakka og klar for publikum, var å vera med Herborg Kråkevik på oppsetninga ”Eg og Edith”.
Men ein kan vel sei at det starta med gruppa Something Odd og songen Fuggel i Karmen i 1998. Fuggel i Karmen er nok av songane, om ikkje den songen, som har gått raskast inn og ut av hitlista Topp 40. Rett opp på fjerdeplass, og sidan vart han sporlaust borte. Ifrå lunefull popbransje gjekk Nordstoga over til folkemusikk og gruppa Blåmann Blåmann, eit orkester som har spelt dei fleste stader og festivalar ein kan som folkemusikar i Noreg. Men Blåmann har også gjort nummer av seg langt utanfor folkemusikkmiljøet. Bandet vart heiltidsjobb for to av medlemmane. No er Blåmann likevel på pause grunna individuelle behov som ikkje heilt lett let seg sameine med full satsing. Ei forsåvidt kjend problemstilling i bandsamanheng. For Nordstoga tok no Nivelkinn, eit folkemusikkprosjekt saman med musikaren Øyonn Groven Myhren, det meste av tida ei god stund. Dette prosjektet starta med ein konsert i Bø den 4. august 2001 og enda med spelemannsprisen i 2003.
No er Nordstoga endeleg, etter årelang jobbing med riming og melodisnekring i leiligheten på Ekeberg, ute med sit fyrste fullblods soloalbum. ”Luring” heiter den, og det er fordi det passa så godt til bilete på framsida. Ellers kan ein legge det ein vil i det. Om bondesonen frå Vinje er ein luring skal her vera usagt, men plata har jo nokre lure ting ved seg og også noko å lure på. Litt luring er heller ikkje å skjemmast over. Kva hadde verda vore om ikkje folk hadde lurt litt innimellom. Det hadde ikkje blive mange songar i alle fall. Og mange songar har det blitt frå Nordstoga gjennom dei siste åra. Rundt 30 songar var på skisseblokka då han og produsent Kåre Vestrheim gjekk i opptak fyrste gongen. 12 av desse har greidd seg gjennom knallhard siling, og funne sin ærefulle plass på den endelege masteren.
Musikkarrangementa kan ein forutan Vestrheim og Nordstoga takke dei rundt 20 spelemennene som har vore med for. Dei har traktert hardingfeler, banjo, mandola, trøogel, fiolinar, trekkspel og ein del andre ting som gjer at dette ikkje let alldeles som andre pop-plater. Godlyden er det Mike Hartung og Kåre Vestrheim som står for.
