Den 16. Skånevik Bluesfestival er over. Dei mange musikalske høgdepunkta og den store stemninga stadfesta festivalen som ein av dei verkeleg store på vestlandet. Folk kjem igjen år etter år, samstundes som dei reklamerer for festivalen i sine heimemiljø.
Artistane i 2012:
Twisted Sister (US)
Bjørn Berge (N)
Vidar Busk & His Bubble of
Trouble (N)
Killer Queen (AUS)
Beth Hart (US)
Randy Pavlock (US)
Blues in a Cop (N)
Gráinne Duffy (IRL)
Larry McGray Band (US)
Stavangerensemblet (N)
Bernie Marsden (UK) plays Gary/Rory
Tutu Jones (US) Shemekia Copeland
Thin Lizzy (IRL)
Tutu Jones (US)
Erja Lyytinen (FIN)
Nobody’s Business (N)
Daniel Norgren (S)
Mud Morganfield (US)
Chris Thompson & Mads Eriksen Band (UK/N)
Jan Flaaten Band (N)
Dana Fuchs Band (US)
Hereide & The Bluesgangsters (N)
Twisted Sister (US)
Det er ei av rockens verkeleg store grupper som kjem til Skånevik Bluesfestival i sommar. Twisted Sister blei danna i New Jersey i 1973 og hadde stor suksess til 1987 før dei tok ein lang pause. Ved hjelp av glamrockinspirerte klede, tupert hår, grotesk sminke og fengande hardrock i stil med Kiss, Alice Cooper, Lou Reed og David Bowie skaffa dei seg eit stort publikum verda over.
I 2003 kom The Iron Men of Rock n Roll tilbake og dei har i dei seinare åra vore headlinarar på store festivaler som t. d. Wacken Open Air og Sweden Rock Festival. Energibunten og den strålande vokalisten Dee Snider er framleis frontfigur. Med songar som You Cant Stop Rock n Roll, We’re Not Gonna Take It, I Wanna Rock, Leader Of The Pack, Under The Blade, I am Im Me, osv. – har Twisted Sister gjennom fleire ti-år tatt verda med storm. Sminka er no borte, men energien under showa er like stor i dag som på 80 – talet.
Gruppa vart starta offisielt med gitaristen Jay Jay French, Michael ”Valentine” O’Neill – vokal, Billy ”Diamond” Stiger – gitar, Mel ”Starr” Anderson – trommer og Kenneth Harrison-Neil – bass i 1973. Etter fleire utskiftningar blei Eddie Ojeda ny gitarist i 1975 og Dee Snider ny vokalist i 1976. Bandet består i dag av Dee Snider – vokalist, Eddie «Fingers» Ojeda – gitar, Jay Jay French – vokalist og gitar, Mark «The Animal» Mendoza – bass, A. J. Pero – trommer.
Gruppa kjem til å spela melodiar frå ”heile deira liv” og Arenateltet ”tar fyr” når dei langar ut med klassikaren ”I Wanna Rock”.
Les kva magasinet Puls m. a. skreiv då Twisted Sister besøkte Noreg i 2010:
Det smitter, for når Dee Snider forkynner låter vi kjenner fra MTV på 80-tallet responderer publikum fra 18 år og frem til Twisted Sister-medlemmene sin egen alder på 50-something.
De dedikerte «Long Live Rock’n Roll» til tungrocksjangerens falne profil Ronnie James Dio, mens låter som «The Fire Still Burns» og «You Can’t Stop Rock’n Roll» ble manifestet for den utskjelte hardrock-sjangerens nåværende status.
«We’re Not Gonna Take It» og «I Wanna Rock» ble kveldens partylåter, mens «Burn In Hell» og dystre «Captain Howdy» ble konsertens motvekt.
Dee Snider synger i en alder av 55 år like bra som alltid. Kjemien i bandet virker også god, selv om de var på kritisk kollisjonskurs med hverandre da bandet raknet midt i den sprekeste popmetall-alderen på siste halvdel av 80-tallet.
Beth Hart (US)
Ho gjorde stor suksess for to og tre år sidan og kjem tilbake i år. Mange tilhengarar av festivalen har tatt kontakt med ønskje om å få oppleva henne igjen. – Ho er knallpopulær og eg har arbeidd ei stund for å få henne til festivalen også i år, fortel leiar for Bluesfestivalen, Alf Warloe Christophersen. – Ho gler seg stort til å komma tilbake til denne flotte plassen, Skånevik.
Beth Hart er ei tøff dame. Jenta frå USA med den røffe stemmen har levd eit hardt liv og går ikkje av vegen for å leva ut smerten gjennom musikken. Ho har gjeve ut seks CD’ ar. Alle med god kvalitet. Den siste frå 2010, My California, viser til fulle hennar store talent Mange samanliknar hennar kraftfulle stemme med Janis Joplin!! Gle deg til å møta henne i sommar i Skånevik. Samen med Joe Bonamassa har ho gitt ut i 2011 Don’t Explain som også har fått svært gode kritikkar.
Danny Saber (Producer/Remixer The Rolling Stones, U2, David Bowie) skriv dette om Beth hart: » Beth’s got an awesome, one-of-a-kind voice. She’s really something special. What I liked about Beth from the very first time I saw her perform was her intimacy and sincerity. It was like the audience was invited to hear her in her own living room.»
Frå hennar biografi
Beth Hart has been down a long road…from the top of the charts to the lowest place you can be in life. And that journey has been reflected in every album she’s released.
She leads you by the hand through her experiences, re-living every joy and weeping over every sorrow. You see it in her lyrics, you hear it in her music, and you feel it in every sweet sigh and every savage scream that’s on every track she’s ever made. Her edgy, no-non-sense approach to her art is what has made her truly one-of-a-kind.
As it happens to all true survivors, ultimately, life revealed itself to Beth and now she’s arrived at the place she’s always dreamed of: a place of love, spirituality and, most of all, contentment.
It wasn’t always that way.
Her first album “Immortal”, was full of the pomposity of rock cut with the agony of blues. From the time it was released, it had more going for it than most new artists can ever hope for. Three of music’s superstar producers teamed up to make this album , each of them mesmerized by her raw, powerful voice. With the wealth of experience and credits that Hugh Padgham, David Foster and Mike Clink brought to the project, how could it fail to be anything other than USA multi-platinum? But Beth knew there was something missing. “We were too cocky and I didn’t really know what I wanted. As good as the talent on the album was, it never captured the simple truth of our live performances.”
Her 2nd album, “Screamin’ For My Supper” put her back in the right direction.
Killer Queen ( AUS)
Killer Queen har et av verdens beste Queen tribute show. Internasjonalt anerkjent, og godkjent av Queen’s opprinnelige gitarist Brian May som «utrolig», er Killer Queen et dynamisk og spennende rockeband. Killer Queen vokalist Johnny Blunt er den fremste lookalike Freddie Mercury imitator i verden. Johnny ble nylig omtalt i Womans Day Magazine i en to-siders artikkel basert på hans forbløffende likhet. De har fått strålende kritikker og attester fra mange kjente artister. De var her i fjor og laget et fantastisk show. Nå er de tilbake for å lage allsang og stor stemning i Arenateltet!!
Lørdag den 7. juli vil bandet lage et fantastisk show i arenateltet i Skånevik.
Litt fra pressemeldingen
Killer Queen have featured on TV shows Australia’s Got Talent, Brisbane Extra and radio stations around the country. They have received rave reviews and testimonials from Danni Minouge, Red Symonds, Larry Emdur, and Glen A Baker. Regularly booked for corporate and festival appearances, Killer Queen perform across Asia and a European tour is in the pipeline.
All members of Killer Queen bear a very real and uncanny resemblance to the original Queen band members. Killer Queen perform LIVE with NO backing track just like Queen did, and over $100,000 has been spent on authenticating costumes and instruments. They are the real deal.
Quite simply Killer Queen is the hottest ticket in town!
This is the closest you will ever get to see the super-group Queen.
Killer Queen will rock your world.
Bjørn Berge (N)
Etter ni studioalbum, to av dem Spellemannvinnere, slapp Bjørn Berge Blackwood i august i fjor. Siden han startet med musikk som 13-åring, har han i løpet av karrieren opparbeidet seg et rykte som gitarist helt i verdenstoppen. Berges unike «fingerpicking»-stil kommer til sin rett også på hans tiende album, en utgivelse som på mange måter er en videreføring av uttrykket på forgjengeren Fretwork fra 2009. Dette er musikk som går tilbake til bluesrøttene, med energi like raus som instrumenteringen (hovedsakelig gitar og banjo) er sparsom.
Bjørn Berge har spilt gitar og banjo siden han var 13 år gammel. Siden den gang har han vært opptatt av å spille musikk og har i løpet av sin karriere opparbeidet seg et ry for å være en gitarist helt i verdenstoppen. Hans ”fingerpicking-style” er det ikke mange som gjør han etter og hans unike nivå har gjort han til en ettertraktet artist på den europeiske arena, foruten konserter i Canada og USA.
Han startet sitt eget bluegrassband på midten av 80-tallet, men har nå de siste 15 årene vært fullt opptatt med sin solokarriere som gitarist og å rendyrke og utforske mulighetene som ligger i det å spille 6- og 12-strengs gitar. Han har utgitt 9 album så langt, hvorav 2 av dem har resultert i Spellemannspris og album nr. 10 kommer nå i august, med tittelen «Blackwood». På dette nye albumet har Berge skrevet alle låtene selv, utenom to. Musikalsk sett går han litt mer tilbake til røttene og det er en naturlig videreføring av hans forrige album «Fretwork» fra 2009.
De siste 7-8 årene har han gjort hele Europa som sitt arbeidsfelt, noe som innebærer utallige reisedøgn pr. år og han besøker jevnlig flere av de store jazz-, blues- og gitarfestivaler rundt omkring. Musikken hans er vanskelig å sette i bås da han kombinerer flere musikalske sjangere, men i hovedtrekk befinner han seg i folk-/bluessegmentet ispedd elementer fra bl.a. rock og funk. Han fremfører stort sett eget materiale, men han gjør også sine egne tolkninger og versjoner av låter fra artister/band som Red Hot Chili Peppers, John Butler Trio, Joni Mitchell og Motorhead for å nevne noen.
Av festivaler som er besøkt de siste par årene kan nevnes:
Roskilde Festival (DK), Cisco Ottawa Bluesfest (CAN), Versailles Jazzfestival (FR), Nice Guitarfestival (FR), Nuits de la Guitarre, Patrimonio, (FR – Korsika), Sheperd’s Bush Empire (UK), Arezzo Wave Love Festival (IT), Basel Guitarfestival (CH), Notodden Bluesfestival (NO), Burg Hertzberg Festival (DE)
Fakta:
* En av Europas mest ettertraktede liveartister.
* 10 utgitte album. Siste utgivelse «Blackwood»
* Opptrer kun alene.
Vidar Busk & His Bubble Of Trouble (N)
Dette er et nytt og spennende prosjekt som kom på banen i midten av 2010. Bandet er Vidars hyllest til den amerikanske gitar musikken som herjet verden på midten av forrige århundre. Den gang da gitarhelter var utadvendte showmen som baserte musikken sin på Boogie Woogie, Country, Be Bop Swing og Blues. Vidar Busk & His Bubble Of Trouble er en energisk retro miks fremført med Stevie Ray Vaughans fandenivoldskhet. Stil riktig oppdresset i en Stray Cats / The Paladins inspirert fremtoning. Mye takket være back up bandet bestående av:
Ole Evensen: Er en kjent bassist & trommeslager! i det norske rockabilly miljøet. Startet sin karriere i 1990 som kontrabassist i bandet The Daltons. I 1987 ble han kontrabassist i det mere profilerte bandet ”Built For Speed”. Et band som fortsatt turnerer med Ole på kontrabass. Han har også trommeslager oppgaver i Defrosters og The Hard Rollin’ Daddies. Ole er en stor bassist (bokstavelig!) og få spiller kontrabassen slik denne mannen gjør på scenen og i studio.
Alexander Pettersen: Begynte i husbandet på Oslos bluesscene, Muddy Waters. Her fikk han spille med mange artister fra inn og utland, Lousiana Red, Junior Watson, Sven Zetterberg, Vidar Busk og Tad Robinson for å nevne noen. Alexander har også spilt med artister i pop sjangeren, blant annet Espen Hana, Gaute ormåsen og Didrik Solli Tangen. Alexander er en ung trommeslager med stor erfaring i bransjen.
Vidar Busk & His Bubble Of Trouble er Rockabilly, Rhythm & blues med en moderne fremtoning. Hvis du er ute etter trøbbel, da har du kommet til rett sted. Bandet slapp cd platen ”Troublecaster” i 2011 til kjempegode kritikker.
Randy Pavlock ( US )
Denne unge songaren og gitaristen kjem frå Austin i Texas. Han har opptredd saman med mange kjende artistar og på kjende bluesarrangement. Han er ein av Austin sine beste bluesartistar og spelar tung og ekte bluesrock. Alt som born var han inspirert av legender som Stevie Ray Vaughan, Jimi Hendrix, Buddy Guy, BB King, Willie Nelson, og John Fogerty. To gonger tidlegare har han gjort stor suksess ved House Of Blues på Skånevik Bluesfestival. Randy gir alltid sitt beste for publikum slik at dei skal få ei flott oppleving. Gjer deg klar for engasjert gitarist og bluessongar. Med seg på scenen har Pavlock bandet Twenty Four Seven.
Kort biografi
It is said that “everything is bigger in Texas,” and with a talent as large as the state itself, musician Randy Pavlock easily breathes new life into the legend. Randy proudly hails from Navasota, “The Blues Capital of Texas.” Together with his band, Twenty Four Seven, this brilliant young guitar slinger delivers the very best in hard-driving, yet heartfelt original Texas blues/rock. Randy has opened for music greats like Eddie Money, and worked side-by-side with the late, legendary Buddy Miles (of Jimi Hendrix/Band of Gypsys and Santana fame). You can hear Buddy’s last and final recording on Randy’s 2008 CD ‘Miles To Go’. Now armed with a new vision, Randy Pavlock’s new 2012 ‘Transformation’ CD shows just that. Influences have included such luminaries as Stevie Ray Vaughan, Jimi Hendrix, Buddy Guy, B.B. King, and more.
Blues in a Cop (N)
Blues in a Cop er et blues-rockband der musikerne er tilknyttet Oslo politidistrikt. Bandet har eksistert siden 1995, og har spilt live på en rekke klubber, puber og festivaler, der Notodden Bluesfestival og Smuget i Oslo er blant de mest kjente. De laget et flott show her i 2008 og 2009 og skal i år opptre på vårt berømte Blues Cruise. Her vil det virkelig svinge. I 1990 var det noen tjenestemenn ved Sentrum politistasjon i Oslo som begynte å leke med tanken om å starte et politiband. I forbindelse med kampanjen «Fra bagatell til helvete», så politibandet «U-05» dagens lys. Bandet ble brukt i forbindelse med denne holdningskampanjen rundt om på skoler og i ungdomsmiljøer. Da kampanjen ble avsluttet, besluttet bandmedlemmene at de ville fortsette med å spille musikk. Låtmaterialet var stort sett coverlåter fra kjente band og artister som Creedence, Elvis o.l.
Overgang til blues
I 1994 ble det bestemt at bandet skulle dreie stilen inn mot blues. Grunnen til dette var at nye medlemmer kom inn i bandet med en betydelig bluesballast i ryggsekken. Gitarist Tor Arne Gjelsnes hadde spilt i flere bluesband før han valgte å bli med i «U-05». Ny bassist ble med i 1995 og siden den gang har besetningen vært stabil. Navnet ble byttet til et mere sivilt navn. Etter mange navneforslag ble «BLUES in a COP» valgt. Navnet gjenspeiler bluesen i enhver politimann. Enhver kan jo bli ganske «blå» på slutten av et nattsett?
Mange oppdrag
Med en stabil stamme i bandet begynte det å bli kontinuitet i øvingene og spilleoppdragene økte på. Bandet kom inn i varmen på livested nr. 1 i Oslo, SMUGET, og i de tre siste årene har det blitt ca. 15 spillejobber ved dette stedet, og en rekke andre jobber rundt om i Østlandsområdet, hvor også en del av bluesklubbene er representert blant spillestedene. Ikke minst har bandet opptrådt på Notodden Blues Festival i 1997 og 1998. Sommeren 1999 spilte bandet på Sandnes Sykkelbluesfestival og World Police & Fire Games i Stockholm.
Larry McCray Band (US)
Talentfulle unge bluesgitarister kan telles på én hånd. Larry McCray frå USA er en av de som har ledet den blå musikken inn i det nye årtusenet med ypperlig gitarspill og en varm og soul påvirket stemme. Hans person nyter stor respekt i bluesverden.
I 2000 mottok han «The Orville Gibson Award» som «Best Male Blues Guitarist «. Og foran så kjente folk som Eric Clapton og Jeff Beck. 51 – McCray er 51 år inspirert av de tre blues Kings – Freddie, Albert og BB
På forsiden av Larry McCrays nettside står det med store bokstaver, «Blues Is My Business ‘’. Gitarist Larry McCray har en nøkkelrolle som ambassadørfor å bringe den svarte bluesen trygt inn i framtida. Hans første to album, Ambition og Delta Hurricane, viste et sterkt engasjement for tradisjon, men også en visjonen om bringe sjangeren inn i spennende nye retninger. Dette er fulgt opp med hans senere utgivelser.
Larry McCray’s første inspirasjon på gitar var hans søster Clara som turnerte lokalt i Arkansas med sitt band The Rockets. Hennes glødende lidenskap for de tre King’er – Freddie, B.B. & Albert, og Albert Collins og Magic Sam og andre – smittet raskt over på den yngre bror Larry. Men som den opprørske yngre bror ville han naturligvis gi litt ekstra gass, og begynte derfor å supplere med heftig blues-rock fra slike som Jimi Hendrix og Allman Brothers.
Etter at han var ferdig med High School – tjente han til sitt daglige brød ved samlebåndet hos General Motors, mens han brukte kvelden på små klubber og prøvde å bygge seg en musikerkarierre. Og endelig i 1990 fikk han muligheten til å lage sitt debutalbum ‘Ambition’ utgitt på den nyopprettede Point Blank Records. Et datterselskap til Virgin som satset
målrettet på blues. Selskapet ble svært viktig for en nysatsing på blues opp gjennom 90 åra, og ga ut plater med bla. Johnny Winter og Albert Collins. Og før den unge McCray visste det, ble han plutselig på turné med sitt eget idol, og nå platemerkekollega, Albert Collins.
Larry McCrays kraftige blanding av blues, soul og rock, har siden resultert i 6 utgivelser. Han har turnert verden rundt flere ganger.
Stavangerensemblet ( N )
I mange år på rad har dei gjesta dei Skånevik Bluesfestival med stor suksess. Alle gongane har dei laga eit «heidundrande» show ved House Of Blues og har lova å følgja opp dette med lika stor intensitet i år.
Stavangerensemblet er: Øystein Eldøy – bass/vokal, Knut Kønigsberg – trommer, Anders Bru – gitar/vokal, Frode Rønli – vokal.
Det begynte i 1977 med en visjon om å lage rock’n roll på norsk, på talemålet, som for Stavangerensemblets vedkommende er den saftige stavangerdialekten. Med god hjelp av lokale tekstforfattere spilte Ensemblet inn en single demo av Svein Tang Wa’s “Kan’kje finna fingen”. Demokassetten avstedkom stor munterhet hos plateselskapene som mottok den, og dermed ble det klart at “singelen” måtte selvfinansieres.
Stavangerensemblet tok engasjement på utestedet “Korvetten” i Stavanger. Honoraret holdt til bergenstur, opphold og innspilling i Bergen Lydstudio 2. juli 1978. Og platen var på markedet året etter.
Da heller ikke denne innspillingen førte til interesse hos plateselskapene, måtte det et 14 dagers engasjement til på “Korvetten” for å finansiere utgivelsen av LP-platen “Ta ein kjangs” som kom ut i 1980. Etter hvert resulterte utgivelsen i et salg på ca 15 000, og stor oppmerksomhet i musikkpressen som igjen førte til engasjementer over hele landet. Blandt annet Hortenfestivalen samme år.
Oppfølgeren “Ska det ver, så ska det ver” kom ut året etter og endte på ca 35 000 solgte eksemplarer og Sølvplate, og etter dette sto høydepunktene i kø; utsolgte konserter over hele landet, vertskap i popprogrammet “Zikk-Zakk” i NRK fjernsynet, kåret til “Årets band” av VG’s lesere, Siddisprisen på hjemmebane, nattrocksending på NRK og turne til Danmark med opptreden på Rosenkildefestivalen.
I tillegg samme år gav Ensemblet ut dobbeltalbumet “30-årskrigen” i samarbeid med Kjetil Bjørnstad. I 1983 kom LP’en “På bommen”, som Stavangerensemblet mottok spelemannsprisen for, og turnerte dette året i Norge på kryss og tvers. Stavangerensemblets siste plate kom ut i 1984 og bandet fortsatte enda et år å turnere. Bandet ble oppløst i 1985.
I årene som fulgte var de enkelte medlemmer opptatt med andre musikalske prosjekter;
Frode Rønli, gjestevokalist i en rekke sammenhenger, dessuten samarbeid med Øystein Eldøy i “Adle manns eie”. Knut Kønigsberg i grupper som “Hard luck blues band” og “Sardines”.
Anders Bru med musikk- og lyddesign i film og videoselskapet “TVP Stavanger”
Etter 16 års “taushet” fra Stavangerensemblet ble det “gjenforeningskonsert” på De Røde Sjøhus i “Levandes live 2001”. Tre utsolgte hus og Aftenbladet skriver:
Rockvilldyret våknet
STERKT: Stavangerensemblets comebackkonsert på Sjøhusene på lørdag kveld utviklet seg til en fantastisk gjennomgang av rockens grunnprinsipper – i teori og praksis. Med rockvilldyret Frode “Froddi” Rønli i front spydde Stavangerensemblet ut alle klassikersangene i brennheit innpakning spilt med 18-årings pubertale glød. Aftenbladets anmelder Kjetil Wold gir 9 1/2 poeng – og konkluderer slik: “For et comeback!” Rogaland Avis ga terningkast 6 og skrev:
Froddien og de tre andre i Stavangerensemblet beviste lørdag kveld at rocken ikke har noe med alder å gjøre. ………..de hadde ikke falt for fristelsen å stole på rutinen, men har jobbet knallhardt for å gi publikum det beste. Det klarte de!
Bernie Marsden (UK)
Så er knallgitarist Bernie Marsden (UK), klar for Bluesfesten. Det er ti år siden Gary Moore var på besøk i Skånevik, så litt mimring og gitarspilling av Bernie vil bli bra. Også Rory Gallagher-låter er på programmet. Bernard John «Bernie» Marsden er en svært god engelsk gitarist, mest kjent for sin tid som medlem av hard rock-bandet Whitesnake fra 1978 til 1982. Han var også medlem av bandet Paice, Ashton & Lord i 1977, samt grunnlegger av bandet Alaska. På 1990- og 2000-tallet spilte han sammen med sine tidligere kollegaer i Whitesnake, Micky Moody og Neil Murray i Whitesnake-coverbandene The Snakes, The Company of Snakes og M3. Vi kan love en gnistrende konsert under Skånevik Bluesfestival i sommer.
Biografi
Blues rock guitarist Bernie Marsden’s hot licks helped launch the career of Whitesnake, as he played on the group’s first eight releases, and lent a major hand in composing some of the band’s most renowned songs. Initially inspired to play the guitar as a teenager due to such authentic blues players as Howling Wolf and Sonny Boy Williamson, Marsden later picked up on such ’60s white blues players as Peter Green, Eric Clapton, and Jeff Beck. The early ’70s saw Marsden briefly join several renowned groups – Juicy Lucy and UFO – but each time, the guitarist exited before a full-length album could be completed (Marsden was also a member of a group that drummer Cozy Powell attempted to put together, Hammer, before quickly disbanding). The mid ’70s saw Marsden join British prog rockers Babe Ruth for a pair of releases, 1975’s Stealin’ Home and 1976’s Kid’s Stuff, before the group broke up, as well. Marsden then supposedly turned down an offer to play with Paul McCartney, and eventually joined up with former Deep Purple vocalist David Coverdale in Whitesnake.
Tutu Jones (US)
Tutu Jones er født i 1966 og oppvokst i Sør Dallas, Texas. Han var opptatt av blues helt siden han var svært ung. Hans far, Johnny B. Jones, en utmerket gitarist og trommeslager, var en langvarig venn og band-medlem av den legendariske Freddie King. Som barn var Tutu saman med blueskjendiser som Ernie Johnson, Little Joe Blue. Også hans onkel LC Clark var en svært dyktig gitarist. Tutu fikk oppleve «hjemmejamming» av svært høg kvalitet. Alt som 5 åring fikk han prøva seg som trommeslager. Han ble proff i tenåra og er i dag en flott gitarist, vokalist og låtskriver som ha gitt ut fleire gode cd-er.
Fra biografien hans:
Tutu Jones was born and raised in South Dallas, Texas. From a very young age, he was totally submersed in the “Blues.” His father, Johnny B. Jones, an excellent guitar player and drummer, was a longtime friend and band-member of the legendary Freddie King. As a child, Tutu was constantly surrounded by blues luminaries such as Ernie Johnson, Little Joe Blue, and even Jones’ uncle L.C. Clark, was a fine guitar player in his own right. Tutu grew up steeped in in-house jam sessions of truly stellar quality.
He was 4 ½ years old when he first began his musical career as a drummer. “Next thing I know, I’m playin’ drums in some club in Southeast Dallas,” says Tutu. Jones turned pro with R.L. Griffin, with whose band Tutu took on the road.
His life became a dizzying mélange of tours and Texas dates, hiring out as drummer for Z.Z. Hill, Al “TNT” Braggs, Ernie Johnson, and Little Joe Blue. One night, he was fooling with Joe Blue’s guitar backstage at a gig in the part of Dallas called Oak Cliff (turf to T-Bone Walker and more recently, the Vaughn Brothers). Joe Blue told him, if he could play guitar that well he should be fronting his own band. Not long after, Tutu started showing up at the myriad blues jams in the clubs in North Dallas. Joe Blue’s advice had been good, and things started happening for Tutu Jones. His first CD “I’m For Real” was released for JSP in Europe in 1994. Tutu has gone on to record two additional world renowned albums since his 1994 debut. In 1996, “Blue Texas Soul” was released on Bullseye Blues followed by 1998’s “Staying Power.”
Tutu is more than the sum of his influences (though distinguished influences they are!) He is first and foremost an individualist, who puts a very personal stamp on every note that he plays and every syllable that he sings. You could call him the living personification of the sound of South Dallas, where Blues and Soul meet and are stronger for it.
Look for Tutu Jones’ brand new live record to be released in the Spring of 2005. It contains some of the hottest live Blues to be released in quite some time. It is guaranteed to surprise a few people out there.
Tutu is truly one of our brightest stars in the future of the blues in the 21st Century!!
Shemekia Copeland (US)
I ung alder, er Shemekia Copeland allerede en kraft å regne med i blues. Alt i 20 – årsalderen var hun oppvarmer for Rolling Stones, headliner på Chicago Blues Festival og en rekke festivaler rundt om i verden. Hun fikk svært god omtale på begge sider av Atlanterhavet (The New York Times og The Times of London) og delte scene med størrelser som Buddy Guy, BB King, Taj Mahal og John Mayer. Som arving til divaer som Ruth Brown, Etta James og Koko Taylor, er Copeland ganske sikkert på vei til å bli The Queen of the Blues. Ja, manger mener at hun alt er det. Hun hadde en stor konsert under Skånevik Bluesfestival i 2007.
Shemekia Copelands lidenskap for sang, matchet med hennes enorme stemme, gir musikken hennes en tidløs kraft. Musikken hennes kommer fra sjelen hennes og fra gatene der hun vokste opp, omgitt av hverdagslige lyder frå byen med gateartister, gospel-sangere, radio, band i lokale parker og mye mer. «Jeg har hatt suksess i karrieren min, og jeg er fornøyd med det,» sier hun. «Men det betyr ikke at jeg ikke ønsker å fortsette å vokse. For å vokse må en gjøre nye ting. Jeg er ekstremt stolt over å si I’ma blues singer, men det betyr ikke at er det eneste jeg er i stand til å synge, eller at det er den eneste stilen av musikken jeg i stand til å gjøre.»
Hun er født i Harlem, New York, i 1979. Hennes far, avdøde Texas blues gitarlegenden Johnny Clyde Copeland, forsto sin datters talent tidlig. Han har alltid oppmuntret henne til å synge hjemme, og brakte henne selv på scenen for å synge på Harlems berømte Cotton Club da hun var bare åtte. I begynnelsen hadde ikke Shemekia et stort ønske om å synge. Men da hun var femten og hennes fars helse begynte å svikte, ble hennes syn forandret. «Det var som en bryter gikk av i hodet mitt, og jeg ønsket å synge,» sier hun. «Det ble et ønske og et behov. Jeg måtte gjøre det.»
Les mer om henne:
At only 19, Shemekia stepped out of her father’s shadow with the Alligator release of 1998 debut recording, Turn the Heat Up!, and the critics raved. The Village Voice called her “nothing short of uncanny,” while the Boston Globe proclaimed that “she roars with a sizzling hot intensity.” A year later, she appeared in the Motion Picture Three To Tango, while her song “I Always Get My Man, was featured in the film Broken Hearts Club.
Her second album, Wicked, released in 2000, scored three Handy Awards (Song of the Year, Blues Album of the Year, Contemporary Female Artist of the Year) and a GRAMMY nomination. Two years later, New Orleans R&B legend Dr. John stepped in to produce her third recording, Talking To Strangers (2002), which Vibe called “a masterful blend of ballsy rockers and cheeky ballads.”
Copeland released The Soul Truth in 2005. The album was produced by legendary Stax guitarist Steve Cropper (who also played on the CD), and featured generous doses of blues, funk and Memphis-flavored soul.
She joined Telarc International for the February 2009 release of Never Going Back. This new chapter in the Shemekia Copeland story represents a crossroads on her ongoing artistic journey – a place where numerous new avenues are open to her. While she will always remain loyal to her blues roots, Never Going Back takes a more forward view of the blues, and in so doing points her music and her career in a new direction.
She adds: “I want to keep growing. My main goal when I started this was that I was going to do something different with this music, so that this music could evolve and grow. I got that idea from my father. He didn’t do the typical one-four-five blues. He went to Africa and worked with musicians there. He was one of the first blues artists to do that. I want to be the same way. I want to be innovative with the blues.»
Thin Lizzy (IRL)
Tradisjonen tro setter Skånevik Bluesfestival opp historiske Classic Rock band på programmet.
Thin Lizzy var uten tvil ett av 70- og 80-tallets fremste hardrockband. Bandet har inspirert mange band i nyere tid, og Thin Lizzy startet blant annet trenden med sine doble gitarharmonier, som senere ble adoptert av andre store band, som Iron Maiden og Judas Priest.
Thin Lizzy ble etablert i Dublin allerede på slutten av 60-tallet, dog var det ikke før på 70-tallet at bandet virkelig begynte å få smake på suksess. Med hits som “Whiskey In The Jar”, “The Boys Are Back in Town”, “Jailbreak”, “Dancing In The Moonlight” med flere, regnes de i dag som et av tungrockens aller største navn! Da bassist og grunnlegger, Phil Lynott døde i 1986, tok det hele 10 år før vi fikk se og høre noe mer til bandet. I etterkant har flere medlemmer blitt skiftet ut, og gått bort, men det er ingen tvil om at musikken fortsatt lever i sitt aller beste velgående og at bandets mektige låtkatalog blir ivaretatt på en solid måte.
Vi fikk muligheten til å overvære konsert med bandet på Sweden Rock i fjor sommer, og fikk en herlig konsertopplevelse sammen med titusen andre, som sang med til bandets mange hits! Thin Lizzy er et av våre favorittband fra oppveksten på slutten av 70-tallet/ begynnelsen av 80-tallet.
Phil Lynott døde i 1986, og var en av bandets mest kjente gitarister. Og til tross for at Gary Moore også har falt bort, lever musikken fortsatt videre. Dagens besetning består blant annet av Brian Downey som var med å starte bandet i 1969, i tillegg til blant annet den eminente gitaristen Scott Gorham (gitarist fra 74 og utover), i tillegg til ist Darren Wharton på keyboard som spilte med bandet fra tidlig på 80-tallet og frem til i dag! Gleder oss veldig til de skal besøke Skånevik Bluesfestival til sommeren!
Litt om bandet før turneene i 2012
SCOTT GORHAM – GUITAR, BRIAN DOWNEY – DRUMS, DARREN WHARTON – KEYBOARDS , DAMON JOHNSON – GUITAR , MARCO MENDOZA – BASS GUITAR, RICKY WARWICK – LEAD VOCALS / GUITAR
Thin Lizzy is one of rock music’s most recognizable names. The fiery Dublin band exploded onto the scene with a fresh sound, look and attitude. Lead by the incomparable Phil Lynott, the band reached many peaks and influenced generations of musicians with classic tracks such as «Jailbreak», «The Boys Are Back In Town», «Still In Love With You», «Cold Sweat», «Emerald» and «Don’t Believe A Word». Most rock historians would agree the pinnacle of their commercial success was in 1983, followed by the bands’ premature demise, as they played their last gig in September of 1984. Just two years later, the world was shocked when singer/bassist and founding member Phil Lynott passed away at the age of thirty six.
Twenty six years have passed, the world has changed, but the amazing body of work that is Thin Lizzy still retains all of its vibrancy and influence. A new lineup has formed to take Lizzy’s music to a whole new generation of music fans. Led by alumni Scott Gorham, Brian Downey and Darren Wharton (all of whom played in Thin Lizzy with Phil Lynott) the stellar lineup is completed by guitarist Damon Johnson (Alice Cooper, Brother Cane), Bassist Marco Mendoza (Whitesnake, Ted Nugent) and The Almighty’s Ricky Warwick on vocals and guitar. The band have already wow-ed fans and critics alike on a sold out UK tour in Jan/Feb 2011 and a show stealing performance at Download festival 2011.
Erja Lyytinen (Fin)
Finske Erja Lyytinen har de siste årene tatt den internasjonale musikkscenen med storm og hun ble nylig rangert blant de fem beste gitaristene i Finland. I sommer kan du oppleve henne som et fyrverkeri under Skånevik Bluesfestival.
Erja Lyytinen ble født i 1976 i en musikalsk familie (hennes mor og far er henholdsvis bassist og gitarist) i Kuopio, en liten by midt i Finland. Hun begynte å opptre sammen med sine foreldre da hun var 15 år som sanger og fiolinist. Eplet faller ikke langt fra stammen så etter hvert ble det elektrisk gitar som ble hovedinstrumentet. Hun har utviklet seg til en ung og talentfull sanger/ låtskriver og har blitt en eksepsjonell god gitarist som spiller alt fra Dobro til slide gitar.
Enkelte musikere har evnen til å bevege din sjel og få deg til å smile på samme tid. Erja Lyytinen er absolutt en av disse. Hun er en bluesartist som ikke begrenser seg til blues og er i tillegg en låtskriver og historieforteller fullstendig fri for klisjeer. “The Blues” i Erjas hender lyder ærlig og friskt.
Alle spør meg hvorfor en kvinne spiller blues. Jeg hadde ikke noe valg. Bluesen valgte meg”, synger finske Erja Lyytinen på “Why a Woman Plays the Blues”.
Siden solodebututgivelsen “Dreamland Blues” (2006) på Ruf Records (kåret til beste album 2006 på finske YLE Radio) har Erja Lyytinen gitt ut ytterligere 2 album, “Grip Of The Blues” (2008), og “Voracious Love” (2010).
I tillegg til frontfiguren selv som synger og spiller gitar består bandet som kommer til Hagan av: Davide Florena /gitar, Roger Innis /bass og Miri Miettinen / trommer.
Nobody’s Business (N)
Liker du best blues, eller har du mer sansen for jazz og soul? Kanskje er du av dem som digger det litt mer funky, eller mener du at det kun er reinspikka rock som teller? Vel, uansett hvilken kategori du måtte tilhøre bør du få med deg en kveld med Nobody`s Business. Bandet Nobody`s Business er nemlig usedvanlig godt forankret i alle disse stilartene.
Dagens besetning består av noen av Bergens mest rutinerte livemusikere. Disse har årelang erfaring bl.a. fra en rekke blues- og jazzfestivaler over hele landet, fra Svalbard i nord til Kristiansand i sør. Bandet karakteriseres av mange som et av landets beste liveband, og med sine vågale – men også varierte låtvalg fremstår Nobody`s Business i dag som et spennende og friskt alternativ til mere tradisjonstro bluesband.
Selv om det musikalske biblioteket består av stadig mer egenprodusert materiale, så smyger det seg også inn enkelte tolkninger av andres låter, men som regel aldri uten at bandets karakteristiske sound er i god behold.
Fra et fjellstøtt komp serveres det heftige bass- og trommegroover, delikat krydret med lekende orgel og et dryss av rivende gitarsoloer. Det hele toppes med vokalprestasjoner og en sceneutstråling fra Gina Aspenes som virkelig setter spor etter seg. Gina Aspenes har i senere tid vært TV-aktuell som solist i TV2`s programserie ”Det Store Korslaget” og som gjestevokalist med Orbo & The Longshots påTV2`s ”God Morgen Norge”. Gina synger bl.a. duett med Orbo på låten ”Diva Queen”.
Nobody`s Business er også høyaktuell med sitt nye album `Bad Seeds`. Platen er innspilt i Lydriket studio i samarbeid med produsent Erlend Fauske, og inneholder 11 låter som virkelig viser den musikalske bredden Nobody`s Business står for. Og som vanlig, selv om det meste av CD`en inneholder eget materiale, så har det også her sneket seg inn et par coverlåter, men da fra såpass forskjellige storheter som John Mayall og Warren Haynes. Resultatet har blitt et meget variert og friskt album som holder høy kvalitet både hva angår musikalsk spennvidde, utførelse, og ikke minst låtmateriale.
Nobody`s Business varemerke er og blir: enorm spilleglede, stor respekt for musikken og ikke minst respekt for sitt publikum, og ”bare-må-oppleves” kvinnelig vokal. Tidligere CD-utgivelser : ”Live” og ”Blues shoe”
Nobody`s Business består av: Gina Aspenes, vokal – Tore Kvalvik, gitar – Harry Finseth, orgel/piano – Kjetil Huus, bass – Bjørn Moe, trommer
Daniel Norgren (S)
Daniel Norgren er tydelig inspirert av amerikansk gospel og blues, som han skitner til med sjelfull rock. Han har vært beundret av publikum siden hans debut i 2007 med albumet Kerosene Dreams. Debuten ble etterfulgt av albumet Outskirts i 2008, og på slutten av 2010 gav han ut Horrifying Deatheating Blood Spider, som resulterte i en nominasjon som årets Singer/Songwriter på Manifestgalan. Side 2009 har Daniel Norgren turnert over hele Europa, Skandinavia og USA.
På scenen spiller han gitar og trommer samtidig, med Anders Grahn på bass og Pelle Nyhage på orgel.
I slutten av september 2011 ble EPen Black Vultures utgitt, med blant andre “Moonshine Got Me”. EPen består av seks sanger, inkludert en “Going Home Finally” og er et liveopptak fra studio som ble spilt inn for Mark Lamarr God’s Jukebox program på BBC Radio 2.
“If blues singer Robert Johnson actually sold his soul to the Devil to become the world’s best guitarist, as legend has it, Daniel Norgren has probably offered the latter a similar deal.” – Roskildefestivalen.
Anbefales om du liker: Tom Waits, Tingsek, Daniel Johnston.
Mud Morganfield (US)
Dei siste to åra har Mud Morganfield, eldste sonen til blueskongen Muddy Waters, levert sin karismatiske Chicago-blues av beste merke til publikum over heile verda. I Russland, Sverige, Australia, Brasil, Storbritannia og mange andre land har opplevd Mud-effekten. Han har ei kraftig og stor stemme som klarar å formidla blues på ein emosjonell måte. Frå scenen greier han ofte å trollbinda publikum. Han blandar eigenprodusert stoff med materiale som far hans har laga. Scene har han delt med storleikar som Buddy Guy, Pinetorp Perkins, Jimmie Johnson og mange andre venner av faren.
Litt presseomtale:
Mud Morganfield Band – Norden Farm Fri 27th May 11
Mud Morganfield is a big bear of a showman and on stage he is electric – which is fitting for a artist steeped in electric blues. His two-hour set at Norden Farm endeared him to the lovers of this musical genre who had packed themselves into the theatre.
Authentic blues, Chicago style, rarely finds its way to middle-of-the-road, middle class Maidenhead and even more scarcely with a genuine heritage attached. Morganfield is the eldest son of Muddy ‘Mississippi’ Waters, legendary icon of the blues, and it was to his father’s back catalogue and influence that he dedicated the show. He also threw in a few of his own, well-honed compilations.
The bluesman, who still lives and works in the Windy City, belted out Baby Please Don’t Go, Hoochie Coochie Man, If You Ain’t Got Your Health You Ain’t Got Nothing, and one of my favourites I’m Ready For You, I Hope Your Ready For Me. He was supported brilliantly by West Weston on harmonica, Ronni Boysen on guitar, Ian Jennings on double bass and drummer Mike Hellier.
Morganfield together with these coolest of cats produced a sound and quality you would expect in the blues joints on the south side of Chicago or Beale Street in Memphis. It was that good. The big man finished on a high with Mannish Boy, Got My Mojo Working, and You Gonna Miss Me When I’m Gone. Morganfield follows in the footsteps of his infamous father with aplomb, but he does it with a gait which is all his own.
Chris Thompson & Mads Eriksen band (UK/N)
Chris Thompson var vokalist og frontfigur i det legendariske bandet «Manfred Mann’s Earth Band». Bandet var på 70-tallet et av verdens største band. På reportoaret står selvfølgelig en rekke Manfred Mann-klassikere. Superhits som «Davy’s On The Road Again», «Blinded By The Light», «Mighty Quinn», «For You», «Questions» og «Spirits in the Night” er låter som nesten daglig er å høre på norske radiokanaler. Chris Thompson var mannen som ga stemme til hits som «Mighty Quinn», «Blinded By The Light» og «Davy’s On The Road Again». Men selv om han forlot
Manfred Mann’s Earth Band etter åtte album i 1978 var ikke hans tid som kirsebærspiser blant rockeliten over. Låta ”You`re the Voice” som han opprinnelig skrev til John Farnham ble en verdenshit i 1989, og denne er en låt som Chris fortsatt har med i sitt repertoar. Thompsons vokal kan høres på plater med Elton John, Ozzy Osbourne, The Doobie Brothers,
Tina Turner, Ray Charles og Jefferson Starship. Også som låtskriver har han gjort det stort, nevnte Jefferson Starship, Heart, Doobie Brothers, John Farnham og Isaac Hayes har gjort covere av låter skrevet av Chris Thompson. Det siste tiåret har han jobbet en del med Brian May, kjent fra Queen, Steve Lukather (Toto), Jimi Jamison (Survivor) og Alan Parsons.
Allerede før Mads Eriksen ga ut sin første soloplate i januar 1990, hadde det anerkjente magasinet Guitar Player profilert den norske gitaristen med en panegyrisk omtale. Albumet ”Journey” fikk blendende kritikker i samme magasin, og de omtalte supergitaristen som en krysning mellom Eddie Van Halen og Joe Satriani.
Det neste albumet; Storyteller, ble valgt til «Album Of The Month» i «Guitar For The Practising Musician» (senere «Guitar Magazine») i juni 1992 som da var det største gitarmagasinet i USA. Dette albumet fikk også strålende kritikker i Japan. I 1994 ble Mads Eriksen utnevnt til musikalsk ambassadør for Norge i USA av handelsminister Grete Knutsen. Dette medførte at han i 1996 og 1999 representerte Eugen Guitars og Seymor Duncan pickups på det kjente NAMM-showet i Los Angeles sammen med de fremste gitaristene i verden. Mads Eriksen har oppnådd anerkjennelse i store deler av verden for sin virtuositet og for en allsidighet som spenner fra knallhard rock til fløyelsmyk klassisk musikk. Mads Eriksen sin siste plate “Just what the world needs” ble i januar 2012 kåret til “album of the month” i et av Europas største gitarmagasiner “Guitar Techniques”.
I 2009 spilte Chris Thompson & Mads Eriksen band rundt 20 konserter i Tyskland. Ved den ene konserten spilte de etter Sweet og Spencer Davies Group foran 4000 tilskuere, og i Augsburg 9.januar 2010 var de headliner og opptrådde foran 6000 mennesker sammen med Slade, Sweet og Suzi Quatro!
De øvrige på scenen er også kremen av norske musikere: Zsolt Meszaros (trommer/perc.), Frank Hovland (bass) og Gunnar Bjelland (synth/tangenter)
The Dana Fuchs Band (US)
Dana Fuchs er eit fyrverkeri på scenen. Hennar stemme er fantastisk og ho gjer alt under konsertane. I fjor hadde ho to fantastiske konsertar på Notodden. På kort tid har har ho blitt svært populær. Ho er blitt samanlika med rocke- og bluesstjerner frå Janis Joplin til Mick Jagger via Bonnie Raitt. Hennar siste CD “Love To Beg” har fått strålande omtale i musikkmedia og ho blir m.a. samanlikna med Pattie Smith, dronninga av punk. Dana si framstilling av “Sadie” i Sony Pictures kritikarroste film “Across The Universe” har gjort henne kjent hos eit stort publikum verda over. Vi ser verkeleg fram til hennar konsert i Skånevik i sommar.
Frå hennar biografi:
Dana Fuchs is a phenomenon, a singer whose mesmerizing voice and presence has led critics to compare her to Rock Legends from Janis to Jagger. Dana’s portrayal of “Sadie” in Sony Pictures’ highly acclaimed film Across the Universe has exposed her considerable talents to a wider, international audience.
Dana and her band spent time in 2010 successfully harnessing the energy & power of her live show in the studio for their new album, Love To Beg (Ruf Records), released April 2011. “I’m really excited about the new material and the energy we captured in the studio,” says Dana. “Jon and I wrote most of the tunes while touring for pretty much the past year and we feel this new album really captures all of our influences in a sincere and powerful way.”
Since then, Dana has been touring the globe non-stop bringing her high energy “Rock & Roll Church of Love” to audiences far and wide. Love To Beg is a combination of Rock, Soul, Gospel and Blues that captures the visceral energy she brings to the stage every night. “Honestly, we recorded this collection of songs for ourselves and our fans,” says Dana. “We weren’t thinking about having a 3-minute song with ‘hooks’ or worrying about the often dark nature of the lyrics. We just trusted our own musical instincts and let it rip. I can’t wait for the world to hear the new CD and I can’t wait to bring it to life onstage.”
But Dana has been honing her craft and creating vibrant music from an early age . . . .
The youngest of six musical children, Dana was raised in a small town in rural Florida surrounded by music – her older siblings’ band playing classic rock in the garage, Ray Charles and Hank Williams on her parents’ turntable and a big dose of 70’s and 80’s funk at school. At age 12, she joined the First Baptist Gospel Choir and was singing, shouting and praising the lord every week in a small black church on the outskirts of town. “The best advice I ever got was from a matronly African American woman who told me to just let ‘Mama Music’ take over. I felt inspired, liberated and scared!”
Hereide & The Bluesgangsters (N)
Bandet har siden 2005 imponert publikum med sine utadvendte og energiske framføringer. De møttes på musikklinja på Stord VGS, og ha siden spilt sammen på mange ulike arrangement. Gangstergutta kan fronte med storslagne meritter. Talentprisvinnere under Skånevik Bluesfestival 2006, bandet har oppvarmet for artister som blant anna: Paul Rodgers, Pretty Things, Hungry John og Tommy Kristiansen. I 2006 deltok Bluesgangsters på Notodden Bluesfestival. I 2007 havna HBG i studio for første gang, og etter en kort og hektisk helg blei resultatet plata ”No Sugar”.
Etter en periode der medlemmene i HGB hadde andre prosjekter, kom de i august 2009 sammen igjen for å starte opp som ein energisk og sprudlende trio. Det nye og spektakulære showet har inspirasjon fra bluesstorheter som: Eric Clapton, Peter Greens Fleetwood Mac, Buddy Guy, Stevie Ray Vaughan, Freddie King, Robben Ford og John Mayer. Bandet speler en miks mellom den gamle og ”ekte” storbybluesen, og den moderne funky powerbluesen i arven etter SRV.
Glem gangstarap. Gangsterblues er den nye vinen!
Besetningen:
Bård Henrik Hereide – Vokal/Slagverk (Skånevik)
Simon Sandvik – Bass (Bømlo)
Stig Are Sund – Gitar (Os)
”Responsen under konserter har hvert fantastisk, på konsertene gir de alltid full gass og har fått mange til å lukke opp øyene. Alle i bandet har etter kvart opparbeidet seg mye konserterfaring og er omtalte som et «showband».
